Jeg er bedre på å stelle godt med venner enn jeg er til å pleie blomster.

Jeg er er flinkere til å pleie pasienter enn jeg er til å ha omsorg for det som vokser og gror i hus og hage.

Jeg elsker å bake, men er en elendig kokk.

 

 

Som oftest lykkes jeg, mens andre ganger havarerer alt.

Sånn som ellers i livet.

Det er til å gråte av.

Ikke den mislykkede suksessterten, men andre ting som skjer i livet.

Som et tapt forhold.

 

Jeg elsker å lese og skrive, men er dårlig på småprat.

Jeg er glad i å strikke, men hater å sy.

Jeg har høydeskrekk, men når stadig nye høyder når det gjelder å utfordre meg selv.

Som å bære hatt.

 

Piece of cake for de fleste. Vågalt til meg å være.

Jeg likte det overraskende godt, og skal fortsette å overraske meg selv.

Og andre.

 

 

Jeg elsker naustfester, men kan ikke fordra krabbe og reker. 

Jeg trives når venner samles til fest, men kryper like gjerne opp i sofaen og nyter å være alene.

 

Det er lettere å nyte enslighet når man vet hvem man har.

Ensom er jeg heldigvis aldri.

 

Jeg har blitt sterkere og tøffere, men er fremdeles lita og svak.

Eller som Anne Grete Preus sier det:

Jeg har et ytre som er kraftfylt, og et indre som er mer gele.

 

Noen ganger føles det også motsatt.

Hele mitt ytre føles som gele, men innvendig er det en styrke som våger å møte utfordringene.

Dette merker jeg spesielt i jobbsituasjoner.

Jeg tror kanskje ikke at andre ser geleklumpen.

Jeg håper de ser den omsorgsfulle, trygge, empatiske sykepleieren.

Sykepleieren med mye kunnskap og lang erfaring.

Sykepleieren som stålsetter seg, men som eier en varme.

 

Jeg får den store skjelven av bilverksteder, men har falt for en bilmekaniker.

Det jeg elsker mest hos det motsatte kjønn, er at det er så motsatt.

 

Det er til å smile av.