Tanker i spinn

 

HAVNOMADEN

Et sted å finne roen,

det behøvde jeg, om noen.

Knapt så jeg kan tro det,

at mitt kaotiske hode,

klarte å gire ned, slappe av og finne fred.

 

Jeg har aldri hatt en sånn ro i meg før, som den jeg fant på denne perlen av et sted.

 

 

Hodet mitt er konstruert sånn at det til stadighet er et bombardement av tanker og bekymringer som treffer innsia med presisjon. Som en mitraljøse.

Gode tanker, triste tanker, drømmer og bekymringer. Man kan bli sliten av mindre. Noen ganger har jeg kontroll over alle disse tankene, mens andre ganger har de kontroll over meg. Det er da det blir kaos. Det er da at smått blir stort. Det er da jeg ønsker meg vekk fra meg selv.

Da ønsker jeg at jeg var ei ku. Ei ku som ikke tenker på annet enn å ete seg mett. Den rusler rundt i grønne omgivelser, har verdens fineste utsikt og allverdens med tid. Hun har ingen tanker om hva som eventuelt er i vente. Eller har hun det?

Disse hadde til og med sjøutsikt. Bedre blir det ikke.

 

 

 

Kanksje dette livet ville blitt for kjedelig og ensformig, likevel. Det er nok best at jeg er meg selv.

Jeg vil heller tømme hodet for tanker ute på havet, sånn rett over vannskorpa. Etter padleturen spiser jeg varme vafler på Titran Kafe.

Da har jeg en ro i kroppen som lar meg nyte øyeblikket, og jeg kan kjenne at vaflene smaker himmelsk.

 

 

Heldigvis har jeg en hund som kan kunsten å sove akkurat når hun bestemmer seg for det.

 

….og som drar meg opp av sofaen når nok er nok.

 

Jeg er heldig som har venninner jeg kan drikke øl og lufte tanker med.

Mona er ubetalelig. Ubetalelig god og ubetalelig morsom. Et forbilde for meg når det gjelder å gripe øyeblikket.

Hun har lært meg mye om å være litt vill og gal. Her har jeg et stort forbedringspotensiale, men det er framgang å spore.

 

 

Det er høst i lufta nå. Jeg kan kjenne det på hele kroppen.

Da faller det en ro over både naturen og meg. Det er den tiden av året da jeg har det best.

Frisk høstluft, mørke kvelder å gjemme seg bort i. Levende lys. Strikketøy.

Og bøker. Jeg har funnet igjen lesegleden som har vært borte alt for lenge.

Nå har jeg nettopp avsluttet en bok som heter ” Torsdager i parken”. Nydelig.

Det er nesten trist når jeg må ta avskjed med en bok, selv om den lever videre i hodet mitt.

 

 

7 nye bøker ligger i en stabel og venter på meg. Jeg må bare bli ferdig med den jeg nettopp har lest først.

Fordøye den, og tenke på hva den ga meg.

Ellers blir det kaos, og da har jeg ikke plass til å oppleve den neste boka, slik forfatteren og boka  fortjener at jeg gjør.

 

Jeg kan jo gå en tur så lenge. Gjøre som Anne- Cath Vestly gjorde:

Jeg bare lar tankene gå en tur for seg selv, og så går jeg ved siden av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg