Det er mørkt, sier du.

Å ja, det er ofte mørkt på veiene bror.

Men mennesket må VILLE sin ledestjerne,

ønske den så hett og inderlig

av hele sitt vilskne hjerte

at mørket plutselig slår ild og stjerna står der,

tindrende stor og klar

over de frosne veiene.

– Hans Børli-

 

 

Ved å blogge så legger man sitt hode på hoggestabben. Hårfint, som hos en linedanser. Ikke si for lite, og aldri skrive for mye.

De som mener det blir for personlig, holder kanskje munn. Det får jeg aldri vite.

 

Det er slik jeg gjerne vil være. Har jeg ikke noe positivt å si til andre, så kan jeg velge å være stille.

Klart man skal tåle å høre andre folk sin mening. Det er helt greit å ha ulike holdninger, så lenge man har respekt for hverandre.

Det er lov å være uenig, og det er greit å være enig om å være uenig. Det skulle bare mangle.

 

 

Alle snakker i smug om andre. Kritiserer eller beundrer, så både utseende og oppførsel får gjennomgå. Vi unner og misunner.

Vi stiller hverandre til veggs hele tiden.

 

 Jeg har følt det på kroppen selv, på min egen måte. På en litt annen måte. Da jeg studerte sykepleie, så klarte jeg aldri å bli vant til den konstante vurderingen vi var underlagt.

Nye steder hele tiden. Nye rutiner og nye mennesker å forholde seg til. Jeg var aldri flink til dette. Det var grusomt.

Alle kjente alle, bare ikke jeg. Jeg har aldri følt meg så redd og lita før. Jeg ble syk av det, og hoppet nesten av studiet. Jeg mistet balansen, og falt nesten av lina.

Det forplantet seg, sånn at jeg ble misfornøyd med alt. Ingenting ved meg var bra nok, selv om jeg fikk gode resultater. Heldigvis sluttet jeg ikke.

 

Sykepleierstudenten tuslet inn på operasjonsstua. Hun tok et par grønne tresko fra ei hylle der det sto hundre par andre, også like grønne, tresko. Det skulle hun visst aldri ha gjort. Inn stormet en drittsekk av en operasjonssykepleier, og rev en grusom kjeft på grønnskollingen som hadde tatt hennes sko. I hennes øyne var sikkert jeg og skoene like grønne, og skoene mer betydningsfulle enn studenten. Fy skam!

I kantina var det et eget legebord. Nåde den sykepleirstudent eller portør som satte seg der. Det var like spennende hver gang, å betrakte en ny student som ikke visste bedre enn å slenge seg ned med matpakken ved deres bord. For så å bli bortvist, med kroppsspråket og uten et ord.

Og da jeg var med gynekologen inn på undersøkelsesrommet. Ei skrøpelig eldre dame skulle sjekkes for en mulig alvorlig diagnose. Jeg prioriterte å følge henne tilbake til rommet etterpå, for hun var både redd og dårlig til beins. Jeg ble sporenstreks hentet tilbake for å rive papiret av undersøkelsesbenken, og for å legge på nytt. 

Hadde det vært i dag, så hadde det aldri skjedd. Jeg hadde nektet å gå tilbake. Han skulle fått gjort det selv. 

Heldigvis finnes det mange vidunderlige leger, som jeg gjerne gir en hjelpende hånd. 

 

 

Og heldigvis er jeg voksen nå.

Jeg har funnet en trygghet i meg selv, og jeg har funnet min egen ledestjerne. Jeg tør å stå for egne valg, og jeg vet for det meste hva jeg vil. 

Jeg håndterer sånne situasjoner mye bedre enn før.

Jeg setter meg selv og mine egne ønsker litt mer i fokus, uten å føle at jeg er en egoist av den grunn.

Jeg setter med ny selvsikkerhet pasienten i fokus.

Jeg tror at dem jeg har i livet mitt merker at jo bedre jeg har det, desto mer har jeg å gi til dem.

 

Vi kan alle bli flinkere til å rose hverandre. Som i dag.

Jeg traff ei flott dame på butikken. Hun kom bort til meg og sa at hun fulgte bloggen min. Hun sa at hun kjente seg igjen i mye av det jeg skriver om. At det kunne vært henne.

Du må fortsette å skrive, sa hun.

 

Jeg ble så hoppende glad at jeg dro hjem og rørte masse deilig jordbærsyltetøy. Det kan vi nyte godt av i hele vinter, og da skal jeg tenke på henne.

Positive ord sprer seg, som ringer i vann.