Smultronstället

 

Smultronstället

Dette er det fineste ordet jeg vet, nest etter ordet mamma.

Det er svenskene sitt ord, og det finnes ikke et tilsvarende ord som klinger like godt på norsk.

Jordbærestedet. Nei, det går ikke.

 

En personlig idyll. En plass for tanker, drømmer og søte jordbær. Alle burde ha et sånt sted.

Noe av det vondeste jeg hører om og leser om, er mobbing.  Alle burde få oppleve å være jordbærbarn.

Alla burde få et strå med gode og trygge barndomsminner.

 

 

Mitt smultronställe var på Frosta. Vi var ikke der så ofte, for det var nesten en Amerikareise i min barndom.

Mormor tok alltid imot oss med varmt hus og god mat. Vi hadde eget rom hos dem, og søskenbarna fra byen hadde et annet og eget rom.

 

 

Været og humøret var ar sikkert ikke strålende hele tiden, men jeg husker at været alltid var fint og at jeg hadde det strålende.

Alle søskenbarna var samlet. Det var sol, sjøbad og strandliv fra morgen til kveld.

 

Mormor sto visst alltid ved grytene. Vi sprang hjem og åt, og hun ble igjen med oppvasken. Sikkert ikke snilt gjort av oss, med vi hadde ikke tanke for det da.

Jeg velger å tro at hun trivdes med å ha det sånn, den ene stunden av året.

Hver kveld gikk vi innom nærmeste gård og plukket jordbær. Jordbær med fløte var sommer-kveldsmaten vår.

Alt var liksom så sorgløst, selv om vi var veldig solbrente og hadde skrubbsår på knærne 

 

Da jeg ble eldre, så var det en stund flaut å si til de andre i klassen at jeg skulle til Frosta. Ikke Syden, akkurat. Ikke noe å skrive hjem om, eller skryte av til de andre.

Heldigvis trodde jeg bare dette en kort stund. Jeg forsto etter hvert at bedre kunne ingen ha det.

 

Jeg visste av et sted på vei ned til badeplassen. Ei lita varm dolp der det vokste markjordbær. Jeg synes ennå jeg føler varmen og kjenner lukta av akkurat denne lune plassen. Mine somre og mitt smultronställe var akkurat som Alf Prøysen sier det:

 

…heile væla er bære jordbær,

finn et strå og træ dem på…..

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg