KRON SKA HO HA! – KVINNFOLKET.

 

Ho sto rakrygga mot vind`n som ei fyrlykt –

kvinnfolket.

Blåholdt på skautet og serken

mens augo flaut horisontvegen –

kvinnfolket.

Ho var kvinnfolket i verda,

som sto breibeint på berga,

som hang i fiskehjell,

som rodde båten,

som dreiv smør og brød ut frå magre jordflekka,

og enda hadde melk te overs.

 

Ho

var det

som fødde ungar

og alte dei opp til

jessvinte mannfolk og kvinnfolk.

Sånn var kvinnfolket!

 

Ho var sånn at ho regjerte verda

utan brøl eller skryt,

berre gjorde det, like lett som å puste.

Ho administrerte flatt og horisontalt

med seg sjølv til stades over alt.

 

Ho berre gjekk frå barselsenga,

hengte over gryta,

fekk unnagjort fjøset,

hadd plass til ein huslaus eller to,

vaska sjøklea,

sådd det som skulle i jorda,

kalte, bandt og spant,

og hadde ei vevrenning som et liv

gjennom farga mønster

etter seg,

og lite tå fortjenesta.

 

Ho var sånn kystkvinnfolket!

Tøff og sterk som ein kamerat

med faste nevar i mot makt og overmakt

og eit hjarte så stort at det pumpa blod

og næringsstoff ut i kvar minste celle

i ei bygd…

tok tak med framvekstringar frå ho kunne gå,

gjekk dei i møte som pur ung kvinne,

klar til å gå laus på skikkelig livsverk med

båt, bruk, hus og gård

og år etter år med barsel og ungar,

med stell for gamle og sjøfolk.

 

Og så heldt ho basar, og såg ein vidare verd

gjennom Foreninga.

Herre Gud, sånn var ho!

Og var ho ikkje meir?

Jau, farr!

Ho var sjølve tryggheita!

Som blekkstilt hav var ho!

Ho var blå himmel og varme kleda,

og ein kropp det berre var ei lyst å ta i,

lett å føre i dans,

og god å elske med,

ein varme å komma inn til.

 

Var ho ikkje slik kvinnfolket?

Var ho ikkje ei dronning på skjæret?

Var ho ikkje ei eventyrprinsesse når ho gjekk til alters?

Var det ikkje vel at ho skull hatt kron??

Var det ikkje vel at hu skull hatt klednad som skin?

Men ho hadde ikkje alltid det –

kvinnfolket.

Ho hadde ikkje alltid det, nei!

 

På tide at ho får det da!

 

Kron dei opp alle saman!

Sett kron på kvinnfolket ,

og send ein hyllest

som ei renning bakover i kleinare tid!

 

Kron kystkvinnfolket

til stas og overlag!

 

Skal nokon kronast, må det vera slike!

 

Skal ikkje gå her ukrona

sånne døtre!

 

Kron skal ho ha,

kvinnfolket!

 

– Hans Anton Grønskag –

 

 

Jeg ba pent om å få tilsendt dette diktet, og jeg spurte om å få bruke det i et blogginnlegg. Hans Anton sa ja.

Jeg ble bergtatt av disse ordene, og har tenkt på diktet mange ganger siden. Bildene jeg har lagt ved er av farmor. Kystkvinna mi.

For meg ER hun dette diktet. Vi bodde i samme hus, og jeg har sittet i skjømmingstilmen og hørt det, helt fra jeg var lita. Den timen på dagen da det begynte å mørkne, og før de tente lysene. Småprat og historier fra virkeligheten. Lunt, spennende og trygt. 

 

 

Jeg har skrevet om kystkvinna før, men kommer alltid tilbake til henne. Opphavet. Med forklekjole og med bindinga i hendene. Alltid snill, og litt streng. Ikke fikk vi spille kort, og ikke skulle vi plystre eller danse. Vi lurte oss unna med fiskestanga på søndager, for det var synd å ikke holde hviledagen hellig.

 

 

Jeg har deltatt på mange Foreningsmøter. Jeg gledet meg til Foreningskaffen, selv om det var synd at de la geitost på vaflene. Jeg visste at det alltid var geitost, men gledet meg like mye hver gang. Kanskje jeg håpet på et under.

” Kjære Gud, la dem bytte ut geitosten med fløtemysost “, ba jeg.

 

 

Når det er sagt, så er jeg kystkvinne selv også. Dagens kystkvinne.  

Jeg synes vi henger i stroppen nå også. Vi har ikke en like stor ungeflokk, men de vi er så heldige ha, skal følges opp på alle bauger og kanter. Det er basarer og kakebaking. Vi henter og bringer, vi smører brødskiver og lager kakao med krem. Vi skaper en lun heim, men skjømminga er det dessverre slutt på. Vi skulle beholdt den timen. Stengt verden ute, og holdt fast på den gode småpraten.

Vi skal jobbe ute og hjemme, og vi skal ha tid til å realisere våre drømmer. Vi skal reise, shoppe, trene, og vi skal se bra ut. Vi skal være forbilder for våre etterkommere.

Det er så mye å tenke på.

 

Jeg liker ikke å spille kort, men det tror jeg ikke er farmor si skyld. Jeg er dårlig på å plystre, men ikke fordi det er syndig. Jeg gjør akkurat det som passer meg, selv om det er søndag.

Og jeg drikker vin i stedet for å gå på bønnemøte. Vin er et bevis på at Gud elsker oss og vil at vi skal være lykkelige, sa Benjamin Franklin.

 

 

Skål, farmor, selv om jeg vet at du ikke drakk vin eller annen styggedom.  

Du er forbildet mitt. Du er Kystkvinna.

Som blekkstillt hav var du, sjølve tryggheta.