Dagen e borte og natta e stor,
men i mørketidslandet skal høres et ord.
Om sol som skal snu så det bærer mot dag,
om folk som skal samles til helg og til lag.
– Trygve Hoff –
For den som ikke elsker lune høstkvelder, sånn som jeg gjør, så er det en ting som er sikkert. Lyset kommer tilbake. Sommernettene kommer igjen.
Vi kan varme oss ved den tanken.
Jeg varmer meg med vin og vedfyring. Jeg skriver meg varm, og jeg strikker meg i varmen. Jeg leser en bok som gjør meg varm innvendig. Jeg tenner lys.
Og blir det for hett, så går jeg en sen kveldstur i mørket. Jeg elsker det, og jeg finnes ikke mørkredd. Det er godt å føle at man er litt i skjul for andre av og til.
Det er også godt å møte lyset og den skarpe høstlufta. Og den møter jeg med kaffe og matpakke.
Vi kan også være lys for andre i ei mørk tid. Ikke utsette å besøke noen vi er glad i. Ikke spare på ordene vi har lyst til å si, og som vi gjerne vil gi.
Det blir sjelden feil å våge seg utpå. Våge å møte andres sorg, for eksempel. Noen ganger føles det som om man er Bambi på isen.
Man snubler, vakler eller går på trynet. Velger kanskje feil ord, eller føler seg på utrygg og ukjent grunn. Det går som regel bra likevel. Det er værre å gjøre ingenting.
Alt blir lettere med en venn.
Selv tar jeg et dansetrinn eller to fordi det er høst.
