En gang fikk jeg durabelig kjeft, bare fordi jeg omtalte den avdøde kona til en eldre mann for ” kjerringa di. ” Han ble så sint at han satte en dirrende finger mot døra. Ut!

Jeg rakk akkurat å svare. Jeg sa at på Frøya sier vi kjerringa i stedet for kona. Kjerring er et fint ord, sa jeg, og fikk døra slengt etter meg. Da jeg ble for meg selv, og kom til meg selv, så viste jeg fingeren tilbake. Uten at han så det. Og uten dårlig samvittighet.

Vi ble venner igjen, og jeg fikk en stor pose med sjokolade. 

En annen eldre mann sa: ” Du er ei sånn ei, du. Jeg ser det på deg. Da er det best å gjøre som du sier, med en gang. Vet du hva jeg er glad for? At jeg ikke har kjerring. ”  Sa han.

 EI SÅNN EI? 

Jeg liker å være Kjerring.  

Ei kjerring er både varm og god, PMS-sint og sur. Hun har hodepine når hun ikke orker, og byr på seg selv når hun vil.

Hun holder orden på hus og heim, men i mitt tilfelle ikke hage. Hagen lever sitt eget liv.

Hun har omsorg for mann og barn, og resten av slekta på begge sider. Hun passer på at alle har det bra, og skriver julegaveliste tidlig på høsten.

Hun glemmer ingen.

Hun handler og baker, smører matpakke og skriver  ” Jeg er glad i deg ”  på mellomlagspapiret.  En liten, men viktig hverdagsglede, som koster ingenting.

Hun fikser TORO-suppe og nudler, og hun koker eller steker mat fra bunnen av – en sjelden gang.

Hun blir opprørt over urettferdighet og mobbing. Hun er beskytteren med stort hjerte.

Hun er sint og tverr, barnslig og masete. Hun kan smelle en dør og si ord hun ønsker usagt etterpå. I kampens hete spretter ordene ut av seg selv.

Det finnes legdkjerringer, drittkjerringer, trollkjerringer, skravlekjerringer og helvetes kjerringer. Negativt ladede ord.

Ikke rart at denne mannen ble rasende, da.

De fleste kjerringer har heldigvis kjærlighet i blikket.  Bak brillene.

Lat det vera Kjerring elder Kall; den klokaste styrer best.

–  Ivar Aasen. –