Det fantes en tid der det meste var svart. Nå er livet en eksplosjon av farger.
Det er også kontrastfylt, som svart og hvitt. Sånn er det når jeg slites mellom dårlig samvittighet over det som ikke fungerte som det skulle, og når jeg kjenner den lille gleden ved å ha gått den veien jeg mener er riktig for meg.
Noen ganger slites jeg i stykker. Djevelen på høyre skulder får overtaket på engelen. Hun som sitter på den venstre skuldra. Det er reale basketak.
Da jeg studerte sykepleie var de begge overarbeidet. Den ene sa at jeg ikke klarte det. Hun tok fra meg nattesøvn og selvtillit. Hun var et gnagsår, som jeg stelte godt med. Så godt at jeg ble syk.
Den andre sa at jeg var flink. Hun sa at jeg var ryddig, omsorgsfull, effektiv og nøyaktig. Hun så potensialet mitt.
Jeg tok opp kampen. Jeg klasket en ugjennomtrengelig bandasje over gnagsåret. Jeg pakket inn elendigheten.
Jeg tvang meg selv til å lytte til engelen.
Der har jeg en styrke. Jeg tar opp kampen mot meg selv.
Da jeg ble sterk nok, så tok jeg av bandasjen. Ingen kan legge lokk på noe å tro at det for alltid er gjemt og glemt.
Men en god sykepleier får såret til å gro.
Denne filosofien bruker jeg alltid. Jeg har lært at man må til bunns i hva det nå enn måtte være, for å få et bra resultat.
Hun på min høyre side er nede for telling. Det krever sin kvinne.
Fargepaletten min inneholder familie, kjæreste, venner, hund, padleturer og andre naturopplevelser. Den inneholder bedre selvfølelse, trygghet, styrke, omsorg og livsglede. Den inneholder tro på meg selv. Den inneholder en jobb som jeg er glad i. Den inneholder små øyeblikk i alle regnbuens farger.
” Å elske er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid. “