Da klokka klang, så fort vi sprang,

og ingen sto igjen og hang,

men glad og lett, og rank og rett,

vi var på plass med ett.

Vi sto som perler på en snor,

og ingen av oss sa et ord,

og ingen lo, men stille sto

vi sammen to og to.

 

Jeg husker dette veldig godt. Vi sprang som gale for å finne plassen vår i rekka, selv om vi gjerne hadde faste plasser.

Vi sto aldri og hang ellers, heller. Vi hoppet strikk og tau, eller spilte ballspill av noe slag. Full fart, og aldri kjedelig. Sunne og meningsfulle aktiviteter som vi hadde godt av. En verden nesten fri for teknologi. 

Vi har stort sett ikke tid til å stå og henge nå heller, hverken sykepleiere, hjelpepleiere eller omsorgsarbeidere. Og vi bruker alt for mye av tiden vår på teknologi.

Den dyrebare tiden.

I jobben min som sykepleier i hjemmetjenesten så har jeg vært med på mange omorganiseringer. Vår verden er i stadig forandring, selv om vi mennesker til alle tider har vært de samme.

Det er det som er kjernen. Kjerneverdiene våre.

 

 

I bunn og grunn så har vi de samme behov som vi alltid har hatt, og vi har de samme grunnleggende verdier. Selvfølgelig er mange forandringer av det gode. Utvikling er bra. Men utviklingen kan også gå i negativ retning noen ganger. Jeg er opptatt av å se den enkelte. Det er umulig å behandle alle prikk likt. Det er vel heller ikke et poeng, unike som vi er, både hjelpere og brukere av tjenesten. Noen har bedre kjemi enn andre, og det er egentlig helt greit.

Om noen får en bedre relasjon, og kanskje får et større innblikk i en annen sin verden, så er det noe vi andre bør tåle. Og applaudere. Det er selvfølgelig under forutsetning av at disse klarer balansen mellom det personlige og det profesjonelle. Hvis jeg selv blir syk, og det kan jo meget godt hende, så er jeg fullstendig klar over hvordan hjelperne er. Stakkars dem, egentlig. Jeg blir nok en utfordring.

Jeg vet hvem som er knallgode på å linne føtter. Jeg vet hvem som alltid vasker hendene før og etter en prosedyre. Jeg vet hvem jeg kan kverulere med. Jeg vet hvem som garantert vil bikke rullestolen min alt for langt bakover, bare for å skremme meg. ( Jeg digger deg, Kine. ) Jeg vet hvem som skal holde humøret mitt oppe. Jeg vet hvem jeg kan lette mitt hjerte til. Og jeg vet hvem som ikke får nærme seg.

Tenk om alle disse behovene drukner i samhandlingsreform og andre reformer.Tenk om politikk og penger hindrer oss i å utøve yrket sånn som vi vil og vet det skal være. Tenk om det blir forskjellsbehandling, sånn at Per får et ja og Pål får et nei. Fordi kommunen ikke har penger nok til alle, eller fordi vi bor på feil side av øya.

Det var forresten Espen Askeladd som fikk ja. Heldiggrisen.

Det er mindre tidkrevende å hjelpe et menneske som bor to minutter unna hjemmesykepleiens kontor, slik som jeg heldigvis gjør, enn den som bor på “feil” side.

Behovene er de samme. 

 

 

Jeg savner å være på hjul. Vi er for få sykepleiere. Tiden vår brukes ikke sånn som jeg vil. Jeg triller piller og dokumenterer meg ihjel, og samtidig vet jeg at vi noen ganger må si nei til å være der vi behøves mest.

Men jeg vet også at det gjøres en strålende jobb hver eneste dag. Jeg ser det selv. Og jeg hører det. Englene i hvitt strekker seg så langt de klarer, og de klarer det utmerket. Jeg er stolt av alle sammen. Det skal ikke stå på innsatsen, for de jobber med både hjerte og hender. Og med føtter som springer etter klokka.

Heldigvis har vi unngått stoppeklokka så langt. Vi administrerer dagen vår utifra brukerer sine behov. Vil vi bruke litt ekstra tid et sted akkurat den dagen, så gjør vi det.

Så i dag drakk jeg kaffe og spiste brødskive med hjemmelaget rull på hos ei dame. Samtidig fikk jeg en hemmelig oppskrift på sviskergrøt. 

Jeg slengte av meg jakken, krøllet føttene under meg og tenkte at dette er kvalitetstid for oss begge. Vi fortjente denne stunden, begge to.

Jeg gjør en god jobb når jeg får gjøre det jeg vil.

 

PS. Husk at det er rosa sløyfe-aksjon i oktober.