Størst av alt er kjærligheten

 

 

Hvis du vil ha mæ når hverdagen kommer,
og se mæ i vårlys når høsten e her.
Så e æ din både vinter og sommer,
og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.
Det e vakkert når kjærlighet vare.

– Halvdan Sivertsen –

 

Etter en heidundrende fest med gode kollegaer i går, så smakte det ekstra godt med frisk luft på denne nydelige oktoberdagen. Kjervågsundet er en fin og spesiell plass. Det ligner et månelandskap. Jeg har ikke vært på månen, men innbiller meg at det ser sånn ut der. Det er fint for Milla, også, å være med til Titran. Her kan hun løpe fritt omkring på svabergene. Da nyter hun livet.

Det gjør jeg, også. Nyter livet. Og det er godt å nyte det sammen med noen.  Jeg er veldig glad i begge disse to, og det er godt å sette pris på de samme tingene. 

Han er like glad i havet og svabergene som det jeg er. Perfekt!

Samtidig så synes jeg at det er veldig godt å gjøre ting hver for seg. Ha egne interesser og egentid. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og MÅ ikke ha folk rundt meg hele tiden. Da er det fint å ha hund, for hun snakker ikke. Hun bare viser at hun er glad i meg, på sin egen måte. Det er utrolig hva hun kan fortelle meg ved hjelp av kroppsspråk og blikk, men hun snakker heldigvis ikke.

Noen ganger ønsker jeg likevel at hun kunne snakke, for jeg lurer på hva som foregår inne i det lille hodet med de alt for store ørene. 

 

Hun er en luring, og verdens beste turkompis. 

Kjell og jeg prater om alt og ingenting når vi vandrer. Det er godt å kunne snakke med noen om alt. Ikke riktig alt, forresten, for det hender jeg mister munn og mæle. Jeg blir flau for det minste, og jeg stotrer for ingenting. Jeg prøver ikke å være tøffere enn jeg egentlig er. Jeg kaster i stedet inn håndkleet. Jeg finnes ikke flink til å si ting på en direkte måte. Jeg går som katta rundt grøten. Men jeg øver på å bli bedre. Jeg har blitt flinkere, men det er et stykke igjen.

Det verste jeg vet er smalltalk. Å stoppe opp når jeg møter fremmede, eller folk jeg bare kjenner såvidt, for å småprate. Hva skal jeg snakke med dem om? 

Været.

I dag var det vær å snakke om. Det er det forresten alltid. Jeg trykker været til mitt bryst, for alle bryr seg om hvordan været er. Det er det eneste jeg kommer på å snakke om i farten, og etter at jeg har sagt hei. Jeg setter opp farten så fort jeg kan. Jeg vil komme meg fortest mulig unna det vanskelige.

 

 

Og vi vet ikke veien, det e lett å gå sæ bort.
Og vi e så små, e så små i blant og livet så stort.
Lykka e skjør som en blomst, den kan visne den kan knekk,
Men kjærligheta e ei rot som lev om blomsten brekk.
Øyeblikkan, ta dem med dæ, lykka vi vant.
Midt i mørket finnes alt det fine vi fant.

– Halvdan Sivertsen –

 

 

Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Men

1 kommentar

Siste innlegg