Til rors i eget liv

 

Åpen, åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

-Inger Hagerup

 

Så godt det hadde vært å bare duve avsted, fra blåne til blåne av sommerfred. Ansvarsløs og bekymringsløs, fare uten mål og mening.

Vent litt.

Det er sikkert ikke godt å ha det sånn hele tiden, heller. Det blir litt som bursdag og julaften. Hadde alle dager vært bursdag eller julaften, ville ikke disse dagene hatt den samme magien. 

” Albert og pappa sitter i hver sin stol. Julen er slutt og alt er så kjedelig og trist. Farmor sier det er bra at Albert og pappa har det kjedelig i blant, ellers ville de jo aldri få det gøy. For hvis alt var moro bestandig, hvordan kunne man da vite at noe var morsomt? “

En veldig god påminnelse hentet fra en veldig god bok. En bok om Albert Åberg. 

Det er når hverdagen overvelder meg at jeg ønsker å bare duve avsted. Når jeg tenker for mye på alt jeg skal huske, og når jeg tenker på alt som jeg har ansvaret for alene. Men det er jeg jo ikke alene om. Vi er mange i samme båt. Jeg MÅ ikke ha ansvaret for alt alene, men det er så vanskelig å slippe til andre. Det er lettere å hjelpe enn å få hjelp. 

Dagene er så mye mer enn det vi har ansvaret for, og det vi må gjøre. Dagene er også en kaffekopp, et glass vin, en frisk tur eller et varmt blikk. Dagene er sol, dagene er fine ord, og dagene er vennskap.

Jeg kan da stå ved roret selv, og samtidig ha et mannskap. Jeg sitter ikke alene i en robåt, selv om det noen ganger er godt å ro alene. Finne en lun vik, og la verden seile avsted. Bare være til, og bare være. Kjenne sine egne hjerteslag i verden, og puste med magen. Puste sånn at sjølufta fyller hele meg, helt ned i tærne.

Da kjenner jeg hvem jeg er. Ingenting gir meg mer ro i kropp og sjel enn havet gjør. Jeg kan ikke leve uten. Det kan jeg trygt si, fordi jeg vet at havet alltid vil være der. 

Havet er stille og havet er i opprør, men det er der. Alltid.

 

 

Vi kan miste noen vi er glad i, og kjenne at vi ikke makter å leve uten dem. Likevel må vi leve uten, for vi har ikke et valg. Heldigvis bor de i hjertet, og heldigvis stryker de oss fjærlett på kinnet, og viser at de er der. 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg