Spiseforstyrret

Kanskje dette er forklaringen på at jeg er så glad i ugler. Ugler i alle former og fasonger. Jeg hadde problemer med å spise, men følte at jeg ikke hadde det. Derfor fortalte jeg det aldri til noen heller. 

Jeg hadde det sånn på grunn av prestasjonsangst og prestasjonsjag, og ikke på grunn av kroppen min. Det handlet ikke om slanking. Det var kroppen sin måte å gjøre opprør på. Høres det rart ut?

Det skjedde plutselig, mens jeg tok utdanning som sykepleier. En vakker dag tok det overhånd. Det å flytte fra det trygge og kjære, det å flytte i kollektiv med 12 andre som jeg aldri hadde møtt før, det å  bli vurdert og analysert hele tiden, det å stadig bytte praksisplass. Det ble for mye for meg. 

Jeg kan ennå kjenne følelsen av å bli overlatt til meg selv; den følelsen når alt er nytt og ukjent og skremmende. Ei beskjeden jente fra landet. Kastet til ulvene. Det var selvfølgelig ikke sånn, men akkurat da var det sånn.

Jeg flyttet til verdens fineste plass, skulle jeg oppdage etterhvert, men akkurat da var plassen en trussel. Levanger er både by og land, fjell og sjø. Jeg tapte mitt hjerte til dette stedet. Til slutt.

Det finnes ikke en plass som ikke er utforsket. Jeg syklet Nord-Trøndelag på kryss og tvers, i et forsøk på å sykle fra min egen frykt. Ikke for å bli slankere og sprekere, men for å rømme. Jeg var så sprek at jeg lett syklet fra min tre år yngre bror, selv om han hadde topptrimmet 18-girs sykkel. Selv hadde jeg gammeldags damesykkel med kurv i fronten, og med tre gir. Jeg ble også veldig godt kjent i distriktet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og et humoristisk skråblikk  hjelper på det meste.

Det som står i overskriften ble også et forsøk på å rømme. Rømme fra argusøynene, som hele tiden skulle vurdere om jeg var bra nok.  Det var både en lettvint og tungvint løsning. Lettvint, fordi det var en konkret handling som førte til kortvarig lettelse. Tungvint, fordi lettelsen bare varte i et brøkdels sekund. Etterpå overtok nederlagsfølelsen. Det tok litt tid å bli frisk, for jeg måtte flytte fokus. Det er ikke gjort over natta, men jeg klarte det. Alene. Det er sikkert lurt å søke hjelp for prestasjonsangst-tanker som leder på villspor, men det ville jeg ikke.

Veilederne veiledet i beste mening, men det er så skummelt å være student og nederst på rangstigen. Alle kan jobben sin, og kjenner rutinene. Alle, bortsett fra den stille og forsagte studenten, som ikke vet om hun skal være tilbakeholden eller frampå. 

Det er dette som holder meg tilbake fra å søke ny jobb, også. Denne følelsen av å være ny. Være den som kan og vet minst. 

Jeg vil ha kontroll. Kontroll over egen kropp og eget liv. Kontroll over mine arbeidsoppgaver. Det har jeg nå. Jeg vet at jeg gjør en god jobb. Jeg vet at jeg er respektert.

Jeg tar utfordringer på strak arm, etterhvert som de kommer. Bare det ikke blir for mange på en gang.

I studietiden ble jeg ikke kvitt denne følelsen av å ikke strekke til. For hver gang jeg byttet praksisplass, så var jeg like redd. For hver gang jeg bytte praksisplass, så erfarte jeg at det gikk strålende. Jeg fikk alltid gode tilbakemeldinger, og jeg fikk tilbud om å jobbe der utenom studiene. Det burde gitt meg troen. Troen på at jeg er dyktig i faget,  og troen på at jeg faktisk duger. 

Det er ei lita jente der inne som fortsatt skjelver i stemmen, og er redd for det ukjente. Hun er også seig som en vidjekvist. Hun opplever at hun er grunnstammen på arbeidsplassen sin. Ei å stole på, og ei å lene seg mot i tunge tider.

Hun har vunnet mange kamper. De fleste mot seg selv.

 Hvis denne åpenheten kan hjelpe i det minste EN, så er det gull verd. Jeg er et bevis på at det er mulig å vinne over seg selv.

 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg