Grønne øyne

KVADRATUR

Barndom. Er det den
vi engang var eller den vi aldri
fikk være, som plager oss mest?

I erindringen om barndom
ligger vår største lykke
rett under vår dypeste sorg.

Ja, det som gjør oss lykkelige
er de selvsamme ting
som gjør oss så ulykkelige.

Som kjærligheten. En vi aldri
fikk være, utfordrer oss en gang til å bli den vi er.

– Stein Mehren –

 

Bloggen min handler mest om dikt, og mest om tanker omkring livet. Både mitt eget og andres liv. Jeg kan ikke blogge om sminke, for jeg kan ikke å legge perfekt sminke. Jeg kan heller ikke blogge om mat, for jeg er en elendig kokk. Men jeg elsker å bake. Og jeg elsker å se på Masterchef.

Jeg er heller ikke god på trening og livsstil, selv om jeg elsker å gå lange turer med hunden min, og selv om jeg har padlet både til Mausundvær og til Sletringen Fyr i sommer. Når det kommer til treningssenter, så har jeg ingenting å bidra med, for jeg har skrekk for å være der. Det går ganske bra å delta på gruppetreninger, når jeg bare klarer å ha et avslappet forhold til speilveggene. De er jo bare der for å hjelpe meg til å gjøre øvelsene riktig. Det andre rommet, der egentreningen foregår, der er jeg aldri mer. Jeg har prøvd, og jeg har rømt. Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg var feig og rømte.

Da går jeg heller en topptur med hund og tanker, for det er noe jeg liker og noe som jeg mestrer. Jeg mestrer ikke alltid tankene, da. Det hender de slår krøll på seg, og bare er til bry, men det er da det hjelper å gå denne toppturen.

 

Milla er flink til å få meg på andre tanker. Som i går kveld, da hun hadde gravd opp halve plena. Da har hun et blikk som ligner på dette. Ikke varmt og mykt, men fullt av f**n. Jeg er sikker på at det var en hevn for at jeg lot henne stå ute. Alene.

 

 

Hun er også havets datter. Vi vandrer i fjæra, og vi løper rundt, akkompagnert av både sjøsprøyt og sandstorm. Milla har lært meg å leke igjen. Barnet i meg ler og leker.

Hun får meg til å le en trillende latter, og vi triller rundt på gulvet i samhørighet. Det veier opp for det sorte hullet i plena.

Noen ganger er det blikkstille, og da ser vi speilbildet vårt i vannet. Som ansiktet speiler seg i vannet, kjenner mennesket seg igjen i en annen. Det gjelder for dyr, også.

Vi speiler oss i hverandres øyne, og gir hverandre bekreftelse. Hun merker mitt stemningsleie, og jeg merker hennes. Hun setter også merker i huset. Her er et synlig bevis på at hun satte varige spor, allerede som valp.

 

Alt vi opplever i livet setter spor, på godt og vondt. Det former oss til den vi har blitt. Jeg er en annen nå enn da jeg var lita jente, med miniskjørt og musefletter. 

Hun som ikke våget å se folk i øynene. Nå gnistrer blikket mitt. Jeg har samlet alle trassaldre som jeg ikke hadde, i disse grønne øynene.

Jeg er ikke ei lita tulle med øyne blå. Øynene er grønne og selvsikre. De er voksne og trygge, men glimtvis trer den lille jenta fram. 

Og det får hun lov til. For det er denne jenta sitt liv, og det er denne voksne kvinnen sitt liv.

Ingen andre skal leve hennes liv.

 

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg