Dette bildet liker jeg så godt. Sol, snø og kontraster. Jeg vandrer i egne tanker, som vanlig. Dette bildet er tatt på Frøya, men det skulle man nesten ikke tro.
Livet er kontraster. Hanne Krogh sa noe fint i går. Hun sa at vi alle har et ansvar for å slippe gleden til, for bare ved å slippe gleden til får vi styrke til å tåle motgang og tunge dager. Glede er drivstoff, og det må vi ha for å bevege oss framover. Det er sånn jeg kjenner det. Vil jeg ta en omvei, så behøver jeg litt ekstra styrke.
Da henter jeg fram hverdagsgledene. Drikker kaffe av yndlingskoppen, baker lussekatter med ekte Safran, skriver ned tankene mine, gleder meg til kjærestetid, gleder meg over at ungdommen skal ha juleverksted på lørdag.
Gleder meg over at forventningene og forberedelsene til julefeiring er viktig for dem, selv om de er på nippet til å bli voksne.
Den første flaska med julebrus smaker himmelsk.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.
– Anne Grete Preus –
Denne sangen passer godt i dag, særlig etter som den første snøen daler ned fra himmelen. Jeg gjorde det. Gikk ut og lente hodet tilbake.
Det drysset hvite, våte fnugg over ansiktet mitt. Og det luktet vinter.
Vinteren er ikke min favoritt-årstid, men likevel så er det spesielt når du våkner til det hvite teppet. Det er akkurat som om det legger seg fred og stillhet over jorda.
I dag har jeg mange i tankene. Hvis et snøfnugg hadde vært en klem, ville jeg ha gitt dem en hel snøstorm.
Spesielt på denne dagen.
Når det først har begynt å snø, så håper jeg at det laver med. Jeg vil ha nok snø til å lage en snø-engel eller en snømann.
Boltre meg i snøen, og glemme bekymringstankene. Dem blir det jo sjelden noe av likevel. Jeg kan la disse tankene smelte på tunga, og bli borte.
Da kan jeg være akkurat så barnslig og leken som jeg egentlig har lyst til å være i førjulstia. Ha røde frostroser på kinnene. Spille julemusikk mens jeg baker noe godt.
Ikke tenke på juleribba, som jeg aldri får dreisen på. Ikke tenke på at mitt krystall stammer fra IKEA, og ikke fra et dyrt glassmagasin.
Jeg vet at jeg kommer langt med varme, kongerøkelse, gjestfrihet og fine servietter.
Jeg vet at jeg kommer langt med raushet og omtanke. Og skulle noen være uheldig å knuse et glass, så gjør det ingen verdens ting.
Fellesskap er viktigere enn luksus. Fellesskap ER luksus. Vi kan gjøre som snøfnugget.
For et snøfnugg drar aldri alene på fest.
