I går fikk jeg verdens beste førjulsgave. Når jeg sitter her i sofaen på lillejulaften, med kaffekoppen i handa, så føler jeg meg rik på vennskap.
I går stakk jeg innom Renathe for å levere julegaver, og da fikk jeg servert gløgg og pakke. En pakke som jeg skulle åpne med en gang.
Først skulle jeg se hva som var innenfor det blå papiret, og etterpå skulle jeg lese brevet som fulgte med.
Jeg fikk den fineste ugla man kan tenke seg. Hun sa at da hun så den, så visste hun at den måtte bli min.
Vi har kjent hverandre fra vi var småjenter, og har fulgt hverandre hele livet. Ikke så tett hele veien, men vi har alltid visst at den andre har vært der.
Vi har delt alt mulig. Kjærestebetroelser, hockeysveiser, plastøredobber og skulderputer.
Vi har vært der når den andre har behøvd en skulder å gråte på, eller å lene seg mot.
I glede og sorg.
Renathe tolket ugle-bildet slik:
Ugla har løftet vingene, og er klar til å fly. Samtidig har den et fast grep om greina, det kjente og kjære. Det er vanskelig å slippe tak, selv om den ønsker å fly.
Ugla har et stort hjerte. Den har pyntet seg, men vet ikke helt at den kanskje er fin. Fin som den er, og ekstra fin når den pynter seg.
Hun skriver at jeg skal løfte vingene og fly avsted, men ikke lengre og fortere enn jeg selv er klar for. Hun mener jeg skal ta det i mitt eget tempo, for det er fort nok.
Denne hjertevarme tolkningen av ugla og meg selv tar jeg med inn i jula. Jeg er heldig som har ei sånn venninne, som er med og blåser luft under vingene mine.
Så jeg kan fly fritt. Så jeg kan sitte på greina når jeg behøver trygghet og hvile.
Tusen takk, Renathe.
