Egentlig visste jeg det fra Amanda var ca fire år. Jeg bare visste at hun ikke ville gå i Florence Nightingale sine fotspor, og det er helt greit.

Hun er omsorgsfull, men ikke sykepleier-omsorgsfull. Hun er mild som en sommerbris, når hun er i det hjørnet. Hun er snill som dagen er lang. Hun er nysgjerrig og vitebegjærlig. Og hun er menneskekjenner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hun har en vilje jeg nesten aldri har sett maken til. Hun har klatret i trær og hoppet i havet fra hun satte føttene under seg. Hun kan være sint som en furie, eller myndig som en general.

Og det passer jo bra, men ikke riktig med det samme. Akkurat nå skal hun vel innordne seg nye regler og et fremmed system, og ha andre sjefer enn meg.

Eller var det omvendt?  Øverstkommanderende har forlatt redet. 

Nå venter Skjold og førstegangstjeneste. Til og med håret er klippet kort, og hun kler det.

Hva har jeg i vente når hun en vakker dag kommer hjem på perm? Er hun enda mer general, eller er hun bare veldig glad for å komme hjem til mamma?

Det er uansett en milepæl.

Jeg tviler ikke et sekund på at dette går bra. Jeg tviler heller ikke på at dette er riktig for henne. Og om det skulle vise seg å ikke være riktig, så er det helt greit.

Det handler igjen om denne luften under vingene. Flygedyktigheten. Jeg kan være der for henne, men fly må hun gjøre selv.

Og i den retningen hun ønsker.

Fugler flyr ofte i flokk, men denne jenta har alltid hatt mot til å fly alene. Hun har flotte og nære venner, men tør likevel å skille seg ut. Hun har sære meninger, etter min mening. Hun er alt for sta, etter min mening.

Hun sparer på ALT, til min fortvilelse, og ser verdien i den minste lille ting.  Det gjør jeg, også. Jeg sparer ikke på alt, til hennes fortvilelse, men jeg ser verdien i de små ting i livet. 

Jeg har fått ansvar for å passe fuglene på fuglebrettet mens hun er borte, og jeg har fått ansvar for at ikke planten hennes dør.

Jeg, som ikke kan noe om planter. Det er en tillitserklæring, eller….hun har ikke et valg. Noen må jo ta ansvar for planten mens hun er borte. Noen som alltid er hjemme, og det er vanligvis meg.

Vesle villfugl, syng,
bakom snøkvitt bar.
Ingen svarar – sus i lyng.
Vesle villfugl, syng.

– Hans Børli –