Ingen kan klare å tenke på
døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær.
Fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting.
Skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.
– Åse-Marie Nesse –

 

 

I dag har vi hatt besøk av Liv Ågot Hågensen, som er kreftsykepleier og kreftkoordinator i Orkdalsregionen. Sammen med oss har vi også hatt Monika Glørstad, som er kreftsykepleier på Hitra. 

Wenche, Mona og jeg er ressurspersoner i kreftgruppa på Frøya, og denne dagen var avsatt til samhandling og refleksjon. Dagen ble mye bedre enn jeg forventet, for jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg.

Liv Ågot er ei sprudlende dame, men så er hun jo også halvt frøyværing.

Og det forplikter. 

Vi hadde på forhånd avtalt at denne dagen skulle krydres med et sjøbad, for da kjenner vi så godt at vi lever. Skal vi gi god omsorg ved livets slutt, eller støtte den som er på vei til å bli frisk, så må vi ha livsgleden med oss. Vi skal sanse og begripe, sånn at vi kan trå varsomt inn i heimen og skape trygghet og gode relasjoner. Vi skal føle og mestre, sånn at den som står midt i stormen har noen å lene seg mot.

Det er krevende og givende. Det krever mye, og gir enda mer tilbake. Stikkordene er kommunikasjon og samhandling. Jeg kjenner selv at opplevelsene som jeg har samlet, har styrket meg til å våge mer enn før. For det krever mot å møte. Det krever mot å møte den syke, og det krever mot å svare ærlig på de ærlige spørsmål. 

Latter og sorg går hånd i hånd. De går ved siden av hverandre, disse to. Jeg tror det er sånn at den ene ikke klarer seg uten den andre. Ikke sånn at vi behøver sorgen for sorgen sin del, men den er en selvfølgelig del av livet.

De fleste blir heldigvis friske igjen.

 

Fjorårets russ samlet inn masse penger til Kreftforeningen. Akjsonen Krafttak Mot Kreft berørte oss litt ekstra, fordi vi mistet en av våre ungdommer her på øya.

Vi har jo ingen å miste.

Jeg tenker at det er like viktig i år, å ha fokus på dette. Årets Frøya-russ lånte sporty ut bøssene sine til oss. Vi ønsker så gjerne å gi dem vår støtte, og mener selv at vi er god reklame, selv med åreknuter og kritthvite legger.

Hvem bryr seg?

Jeg synes alle skal bry seg, og åpne både døra og lommeboka for den flotte ungdommen som brenner for en god sak. Fordi de fortjener det. Vi er heldige, som har ungdom med vett til, og mot til, å bry seg.

 

 

Ressursgruppa vår jobber med alle mulige slags diagnoser, så vi vil presisere at vi har like mye hjerte for alle. For meg er det viktig at den som er syk får opprettholde sin livskvalitet, med støtte fra oss. Vi skal bygge opp under brukeren sine egne verdier og ressurser. Vil han ha dobøtta og senga på kjøkkenet, så er det faktisk ikke min sak, selv om jeg griner litt diskre på nesa. Det er hans liv, og ikke mitt. Vil hun at jeg skal rulle håret hennes på et spesielt vis, så gjør jeg jo det, selv om jeg skjærer tenner. Jeg er tross alt ikke utdannet frisør. Trøsten er at vi kan ha en god og laaaaang samtale mens jeg ruller hår.

Og mens klokka tikker.

Jeg er opptatt av tillit og samtaler. Jeg er opptatt av magefølelsen og det kliniske blikk. Vi er fullstendig avhengig av skjemaer og systemer. Sånn er det bare.

Det er likevel i møte med mennesket, og ikke skjemaet, at jeg er den beste utgaven av meg selv.

Har jeg tillit så har jeg alt. 

Selvfølgelig ligger kunnskapen i bunnen. Uten den er jeg ingenting. Kunnskap gir trygghet. Men kunnskap gir også makt, og en slik makt vil jeg ikke ha. 

For meg skal brukeren være sjef i eget liv, og jeg skal være en veileder og en medhjelper. Det er en oppgave jeg går til med like stor ydmykhet hver gang.

Og takknemlighet.

Jeg er så takknemlig for å ha en jobb der jeg kan gjøre en forskjell. At et annet menneske lar meg slippe til. At et annet menneske lar meg gå hele veien sammen med ham eller henne. Samme hva utfallet blir, og samme hva de skal møte.

Tillit er verdens beste ord.

 

 

Og disse to var som iskald sprudlevin i årene mine. Ikke som en kalddusj, men sildrende som en bekk i vårløsninga. 

Vi klukket av latter alle tre, og dette tipper jeg vi lever vi lenge på.

 

For du har både vett nok, mot nok og ro nok.

Og du er både bra nok, sterk nok og god nok.

Du er den blomen du skulle vera,

kom med dine draumar, kom med di tru,

for ingen er som du. 

– Ingebjørg Bratland –