Velsignet være de enkle ting,

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

de trofaste ting,

som er stillferdig hos oss i dagene,

og fyller dem med duft

som av hvitskurt tre.

– Hans Børli –

Når tankene floker seg til, sånn som det ene garnnøstet mitt gjorde i går, så må jeg ut. Først prøvde jeg å nøste opp i det, så ble jeg sur, og til slutt knøvlet jeg sammen hele greia. Men jeg gir aldri opp. Jeg kjøper et nytt nøste på mandag, og later som det aldri har hendt, selv om jeg er dårlig på å late som. Jeg liker at ting er ekte. Jobben skal fullføres, fordi det er viktig for meg å mestre. Jeg har skjønt at mestring gir mot, til neste gang jeg står overfor en oppgave som krever styrke og mot. Jeg blir nemlig litt sterkere for hver gang. 

 Når jeg engasjerer meg helhjertet i noe, enten det er på jobb eller hjemme, så blir jeg innesluttet etterpå. Litt sånn mutt og umedgjørlig. Hjertet må hvile litt.

En stund.

Jeg klarer ikke å sette ord på ting, og jeg tar på rustningen min. Den er god å ha, for den beskytter meg. Den gjør at jeg klarer å stå oppreist, og den tar i mot de slag som livet av og til gir. Men den er også et hinder for å ta i mot det som er positivt, og det vil jeg jo ikke. Jeg har lært meg å ta den på ved behov, og jeg har lært å gjemme den innerst i skapet når jeg står støtt på egne bein igjen. 

Før var den på det meste av tiden. Jeg gjemte meg liksom inni den. Nå har jeg kommet ut av skapet, mens rustningen ble igjen.

Jeg synes naturen er så god å ha, for den er gratis medisin mot flokete tanker. I dag klatret vi opp til Hokkeltinden. Det var en tur vi ble andpusten av, fordi snøen var uberegnelig. Noen steder gikk vi lett på tå, og da danset jeg ubekymret på skaresnø. Andre steder trodde jeg at jeg var trygg, helt til jeg trådte gjennom og gikk på trynet.

Det er bare sånn det er.

Å bruke kroppen gir både fysisk velvære og sinnsro. Etter en slik tur kan jeg falle til ro under ullpleddet mitt. Trykket har lettet, fordi jeg har klarnet tankene og pustet med magen.

Naturen ligger der.Trofast ventende, og alltid imøtekommende. Om jeg kler meg etter været, og har i bakhodet at det er ingen skam å snu, så kan jeg stole på både den og meg selv. 

Den er ikke den samme på våren som den er på høsten, og det er ikke jeg heller. 

Vi deler gleden over naturen, kjæresten og jeg. Takk og pris for at han ikke er født sofagris, for da hadde vi gått glipp av mye. I dag hadde jeg det moro på hans bekostning, og gikk bakerst med vilje. Det ble så mye lettere å gå da, for jeg kunne le av ganglaget hans hver gang skaresnøen ga etter for vekta.

Det var komisk.

 På toppen av tinden drakk vi kaffe og spiste nystekte boller med brunost. Maten smakte kjempegodt, sikkert fordi vi hadde verdens beste utsikt. Hokkeltinden er på Hitra, og da kunne vi speide mot øya vår. Aldri i livet om jeg bytter Frøya mot Hitra, men Hitterværingene har mange fine turmål til låns.

Milla er overstadig lykkelig over å få være ute. I dag var det lite folk på stien, kanskje på grunn av skaresnøen. Da kunne jeg la henne løpe fritt, og det er det beste hun vet. Hun er så sprek og elegant at det er en fryd å se henne utfolde seg. Mens vi var som Bambi på isen.

Hun er heldigvis glad i oss likevel.

Kjell setter stor pris på naturen, og jeg setter stor pris på ham. Det er ikke alltid jeg er så flink til å si det, men jeg vet at han vet.

Han har alltid kamera med seg på tur, og plutselig kan det lønne seg. I går tok han dette blinkskuddet av selveste havørna.

Stolt og vakker fugl. Jeg synes den er majestetisk.

Jeg tror jeg har den samme følelsen som havørna når jeg speider utover mitt rike. Enten jeg bestiger en topp eller dupper i vannskorpa med kajakken min, så kjenner jeg en glede over livet og en nærhet til naturen som gjør meg stolt og ydmyk. Alt dette på samme tid.

Hav, holmer og skjær er mitt element. Det er mitt liv, helt enkelt. Jeg elsker lukta av tang og tare, og jeg nyter å være omgitt av hav på alle kanter.

Jeg glemmer ikke nisa som prustet ved kajakken min i fjor sommer. Og jeg husker en padletur til Vågøya som var magisk.

Det ser ut som om jeg ber en bønn på dette bildet. Det er nok sinnsrobønnen som flyter gjennom hjertet mitt, for den er jeg så glad i.

Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og visdom til å se forskjellen. 

AMEN