Jeg som aldri har vært med i en musical. Takk og pris for at jeg ikke hadde den muligheten da jeg gikk på Videregående. Og heldigvis blir dette det nærmeste jeg kommer en scene. Mine gamle boots skal være med i Footloose!

Jeg kjenner at det er litt stas.

 

Misforstå meg rett om dere vil. Det er fantastisk at ungdommen har denne muligheten. De er så dyktige. Jeg tror til og med at noen av dem kan drive talentet sitt til noe stort, om de velger å utvikle den siden av seg selv. De lever ut drømmen, og jeg tror at de vokser både som individer og sammen.

Jeg er bare glad for at det ikke er meg. Like sikkert som at jeg ikke våget den gang, så hadde jeg ikke gjort det i dag heller. Det er sikkert frivillig å være med på sånt, men det er så kjedelig å føle seg kjedelig. Å være den som ikke er fri nok av seg til å ta den helt ut. Det ser jo så kreativt og morsomt ut å spille en annen enn seg selv.

Tenk å slippe unna seg selv for en stund. Spille helt eller skurk, og attpåtil få applaus for det.

 

Heldigvis har vi forskjellige måter å uttrykke oss på. Jeg liker å skrive, og da mener jeg at jeg elsker å skrive. Før så våget jeg ikke å skrive ned tankene mine. Derfor har jeg aldri ført dagbok. Det var så skummelt å tenke tankene, at jeg iallefall ikke hadde nerver til å se dem svart på hvitt.

Nå har jeg mot.

Derfor begynte jeg for en stund siden å skrive i en notatbok, og jeg valgte å bruke en penn med blå farge. På den måten ble det ikke så svart-hvitt, og jeg våget å lese det etterpå. Jeg våget å lese det stille for meg selv, men holdt for ørene om noen leste høyt det jeg hadde skrevet.

Det takler jeg fortsatt ikke, og jeg vet ikke hvorfor.

Det hjelper med skravlevin. Skravlevin med design av Bjørg Thorhalsdottir løsner på tungebåndet, så da sitter praten min litt løsere. Egentlig så er det venninnene jeg deler flaska med som har best effekt på meg, men det snakker jeg ikke alltid høyt om. Jeg skylder på vinen.

Begge deler varmer hjertet, når de brukes med forstand. Misbruk fører sjelden godt med seg, så jeg prøver å ta godt vare på disse øyeblikkene med lykkepromille.

Det er snakk om nytelse og livsglede.

 

 

Her om dagen ble jeg hoppende glad, og veldig nysgjerrig. Det hang en pose på døra mi da jeg kom hjem. Inni pakken lå det tre armbånd med inskripsjoner, og med verdens fineste kort som tilbehør.

Takk, Line-mor. For jeg fant til slutt hvem det var som gjorde meg hoppende glad. Omtrent det eneste vi har til felles er at guttene våre er like gamle, men du og du, så godt vi går overens likevel. Det er forresten den samme Line som har gitt meg notatboka, så hun kjenner meg sikkert bedre enn jeg liker å tro.

 

 

Jeg liker dette diktet av Rolf Jacobsen. Det er mye som er gitt oss gratis, om vi bare forvalter det på riktig måte. Det handler om å dyrke de gode sidene, og gi næring til de egenskapene vi har.

 

 

Skal jeg vokse og gro, og skal jeg kunne blomstre og trives, så må jeg ha rikt jordsmonn og vann i massevis. Ikke så mye vann at jeg drukner, og aldri så mye jord at jeg ikke ser lyset, men akkurat passe for akkurat meg. 

Den varmen som bor i meg, kan jeg gi til andre, uten å miste den. Det blir bare mer av den når jeg deler, for jeg får så mye tilbake. Jeg opplevde et sterkt øyeblikk i dag, også, på jobb. Det er sånn applaus jeg liker best. 

Det handler ikke om applausen, egentlig, men heller vissheten om at det jeg gjør, det utgjør en forskjell.  Det handler ikke om penger eller status. Det handler ikke om Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Det handler om liv eller død, og det handler om respekt. Det handler om klinisk blikk og empati. Det handler om innsikt og kunnskap som er samlet over mange år. Det handler om mot til å si fra, og styrke til å si ja eller nei. Det handler om å møte blikk, og det handler noen ganger om å tale leger midt i mot. Når det er sagt, så har vi en solid kommunikasjon, og et forhold basert på tillit i møte med våre leger.

Jeg liker dem nesten hele tiden.

Jeg tror det er best når vi sammen er mannskap på skuta, og med brukeren til rors i eget liv. Vår oppgave er å se til at han styrer unna skjær i sjøen, selv om det noen ganger bærer rett på grunn. Noen ganger er det uunngåelig, men vi kan bidra til å gjøre seilasen så fin som mulig. Som dette med å bringe litt solskinn inn i livet deres på en helt vanlig dag. Særlig når det ikke lenger finnes vanlige dager.

I jobben min blir jeg overøst med klokskap og levd liv. Brukeren bringer solskinn inn i mitt liv, også, noen ganger uten å vite det. Jeg får nemlig være med på en del av reisen.

Jeg får se nytt land, og jeg får bli med til ukjente steder. Jeg er takknemlig for det, selv om jeg ikke liker meg like godt over alt. Det er det ingen som gjør.

Det finnes kart og det finnes kompass, men noen ganger er det  best å reise uten.

En slags sjanseseilas.

Sola skinner ikke alltid, og det gjør den ikke for noen. I dag skinte sola i form av verdens varmeste håndtrykk.

Kanskje er jeg en scenekunstner likevel.