Tankene har måkevinger. Havet stanser dem ikke.

Og i dag går tankene mine først og fremst til ei god venninne og hennes familie, som mistet yngstejenta si for akkurat ett år siden i dag.

Livet er så skjørt, og hun var bare 19 år. 

Ei jente full av mot og liv, som jeg har lært mye av. Jeg lærer fortsatt, for jeg har henne på en måte med meg.

Jeg takker for at jeg ble litt kjent med henne.

Det er mange som setter spor hos meg, og som gjør at inntrykkene blir sterkere nå enn før. Jeg har til og med blitt tøffere enn jeg var før. Neste uke skal vi ha fagdag innen kreftomsorg. Da programmet for dagen kom på mail, så sto det svart på hvitt at jeg skal ønske velkommen.

Den så jeg ikke komme.

Aldri livet, var min første tanke. Jeg liker å skrive, men mestrer ikke å snakke i forsamlinger. Vi teller foreløpig ikke så mange – jeg skulle ønske at flere meldte seg på –  men det er like fullt en forsamling.

Da tenkte jeg på Vilde, og på alle de andre, som ikke har et annet valg enn å være modig. Selvfølgelig klarer jeg dette.

Jeg tror jeg vil si noe sånt:

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein.

Prøv å følge sporet

etter en fugl i lufta.  ( Hans Børli )

Det er umulig.

Det er sånn jeg tror det er å være syk. Hun er alene, og ingen kjenner veien hennes. Hun må tråkke sin egen sti, selv om andre har gått før henne. Hun skal falle, og hun skal reise seg igjen. 

Med seg på veien har hun familie og venner, leger og pleiere, selv om ingen av oss riktig VET. Heldigvis vet vi også mye, og vår kunnskap og erfaring skal gi henne styrke og trygghet til å møte dagen med både mot og håp.

Hun skal våge å se livet i øynene, og hun skal få lov til å være seg selv.

Å jobbe i hjemmetjenesten er et privilegium, for vi kommer så tett på livet. Vi sår kunnskap og kompetanse, og vi høster erfaring og lærdom som gjør oss til gode sykepleiere. Vi ivaretar de prosedyrer som er nødvendige, og vi tenker helhet. Mange blir friske, og noen dør. For begge skal vi legge til rette for livskvalitet. Mine stikkord er omsorg, etikk, mot, håp og mestring.  Selv når håpet er ute, så nekter jeg å ta fra noen håpet. 

Ikke fordi jeg ikke er realistisk, eller fordi jeg ikke våger å ta den vanskelige samtalen. Det våger jeg alltid, for det er mye lettere enn å stå her og snakke til dere.

I den andre situasjonen er jeg trygg, selv når jeg er på tynn is. Jeg tror det skyldes erfaring, faglig opparbeidet mot, og alder.  Og så synes jeg at lindring er et fint ord, for det er et ord som ivaretar hele mennesket. For selv om du føler at du ikke lenger mestrer noe, så er det alltid noe du kan mestre.

Så velkommen til alle deltagere, og til eksterne foredragsholdere. Ny lærdom er med og rydder stien, så stien blir lettere å gå. Bort med kampesteiner som sperrer for utsikten, og farvel til stein i skoene.

Det er lov å håpe, og sammen skal vi finne veien videre.

Jeg heter forresten Tove, og jobber i hjemmesykepleien. Vi i ressursgruppa på Frøya håper at alle får et rikt utbytte av denne fagdagen.