Nå er Anette og jeg godkjente båtførere; spesielt teoretisk. Det var mer en personlig seier enn en svær prestasjon, og jeg ville ikke overlatt båten til meg selv riktig ennå. Teori og praksis er to forskjellige ting, men nå kan vi iallefall mye mer enn vi kunne for noen uker siden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da er hensikten oppnådd.

Egentlig var vi mest nysgjerrige på å få vite litt mer om hva øyet skuer fra ripa av kajakken. Det er alltid en fin følelse å vite hva man faktisk ser, og hvorfor det er sånn.

Og det er en veldig god følelse å dele noe med ei god venninne. Vi har delt en hemmelighet, og vi har gjort det sammen. Mannfolkene visste ingenting før i dag. Nemlig! Jeg liker å gjøre det sånn, og jeg gjorde det sånn da jeg tok førerkort for bil, også.

Den gangen gjorde jeg det sånn fordi pappa og jeg ikke var en god match når det kom til øvelseskjøring. Han ble sur, og jeg ble enda surere. Er det på den måten, tenkte jeg, så skal jeg nok vise deg hvor David kjøpte ølet. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg slengte lappen i fanget hans, enda det ikke var hans skyld alene at samarbeidet skar seg. Samarbeidsproblemene var egentlig en god motivasjonsfaktor for ei som ikke hadde trua på seg selv, så da hadde jeg vel ham å takke likevel.

Mens vi snakker om øl, som ikke skal kombineres hverken med bilkjøring eller båtføring, så vet jeg at promillegrensa til sjøs er 0,8. Og jeg tenkte at det var rett og rimelig at valget falt på ei flaske med havfrue-øl når jeg skulle nyte mitt ferske sertifikat, som ennå ikke har gått i trykken. Ikke har jeg egen båt heller. Jeg har blitt ganske god til å glede meg over dagen her og nå, eller til å ta gledene på forskudd. Havfrue-øl med et øsekar på toppen, for eksempel, var midt i blinken. Visste du at fyrlyktene blinker forskjellig?

Dette ølet er laget på Frøya, og det smakte hjemlengsel, som jeg alltid får når jeg er borte.

Jeg liker navnet, havfrua, og jeg liker det visuelle. Jeg liker stolthetsfølelsen jeg kjenner over øya mi. Nå lengter jeg etter å sette kajakken på havet, og jeg lengter etter å spise varme, nystekte vafler på Titran kafe.

Titran er for meg Frøyas hjerte. Nå åpner kafeen på kaia, og der har ei kvinne klart å skape en møteplass som er full av sjel. Det har vært butikk i bygget før, så huset rommer mye sjel og historie.

Det beste av alt er at denne kafeen er åpen nesten hver dag i sommersesongen. Kom og spis verdens beste vafler!

Denne uka har vært spennende, med både fagdag og eksamen. Jeg har så mye jeg vil gjøre, og så mye liv jeg vil leve. Jeg har så mange ord jeg vil skrive. Jeg har hatt det fint før også, men jeg tror at jeg forstår mer av alt nå. Jeg forstår at det er jeg selv som må leve mitt liv, og jeg har innsett at det nesten alltid er jeg som setter hindringer i veien for meg selv.

Nå trener jeg hinderløp hver eneste dag, og det blir stadig lettere å hoppe over dem. Det er lett å sette nye rekorder, for før har lista ligget veldig lavt. Akkurat det er rart å tenke på, at det er lettere å komme over nå som lista er nærmere himmelen.  

Det er greit å ha ei fyrlykt å peile etter. Et lykt som jeg kan stole på, og som hjelper meg å holde klar av grunner og skvalpeskjær. Det er nesten så jeg vil gråte – mest av glede –  når jeg hører denne sangen, for denne sangen er hjemme. 

Jeg er hjemme når jeg hører storhavet utenfor Titran, og jeg er hjemme når jeg padler en blikkstille stund.

” Har du fyr har du løkte langs din vei

har du fyr et signal om riktig lei

ei lampe som gløde i mørke

og lose dæ ut og frem

som tar dæ bort og hjemmefra

men også tar dæ hjem

Et landemerke før håp og drøm

helst sku vi la d bemanne

dær skarven flyg og dær seien svøm

ute på kanten av landet

et hus i havet som står han av

og gjør en seilar så glad så glad

og rope så sjøen skvett

æ vil bli sett “

– Ola Bremnes –