I dag må jeg dele dette fine diktet:

 

STIEN TIL VERDENS ENDE

 

Vi syns vi kunne se til verdens ende

og visste åssen åra ville bli,

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kanter,

da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet

og ingen av oss turde se i djupet.

 

 

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke

å følge andres glatte vei med blikket.

 

 

Og vi har lært å ikke sture

over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant visne bla’er

men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

 

 

La gå at det kan komme vonde ti’er

da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei sankthansnatt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når til verdens ende.

 

– Margaret Skjelbred –

 

 

I går var jeg på vår-samling med mine flotte kollegaer i hjemmetjenesten. Line sa noen fine ord om oss alle mens vi var på denne festen. Hun skrøt av samholdet, og hun sa at både vi og brukerne av tjenesten er heldige. Det er godt å bo på Frøya, og det er fint å jobbe her.

Jeg er enig.

Vi har mange bilder fra kvelden vår, men de skal få være der de er. Hovedsaken er at det var gøy så lenge det varte, for noen tar tidlig kveld, mens andre venter på soloppgangen.

Hos meg så varierer det. Noen ganger er jeg strålende opplagt, og da både sprudler og skåler jeg alle veier. Andre ganger er jeg mer stille, og føler meg litt som en tilskuer, eller ei som sitter på innbytterbenken, og som aldri riktig får grep om spillet. Ikke fordi de andre ikke lar meg komme på banen, det vet jeg at de vil, men fordi jeg ikke får stokket føttene riktig. Eller tankene.

I går var jeg innbytter, og da gjorde ikke en gang lykkeboblene susen. Men flaska var fin, og spesielt etiketten, for jeg vet at det kommer sånne dager igjen.

Varme og gode dager. Spreke og sprudlende dager.

 

 

 

Det er fryktelig slitsomt når det blir kaos i hodet. Jeg blir utmattet og trøtt, uten at jeg klarer å hvile. Jeg blir ukonsentrert og glemsk, og faller ut av samtalen. Jeg hater å gå på butikken, og ser sikkert skikkelig overlegen ut, selv om jeg ikke er det. Jeg er bare så opptatt av å gjennomføre det jeg skal, at jeg ikke alltid ser hvem jeg møter før det er for sent å hilse. 

Når stien er litt sånn kronglete, så oppdager jeg nye ting som jeg aldri ville sett om jeg bare gikk beinveien. Jeg vet at dette høres rart ut, for jeg skrev jo nettopp at jeg ikke ser hverken folk eller fe når jeg har det sånn. 

Jeg lærer likevel.

Jeg lærer at jeg kan prøve å ha et åpent sinn overfor andre, for det er alltid en grunn. Jeg lærer også litt om toleranse, for jeg kjenner på kroppen at hjertebank kan slå til når jeg minst venter det. Jeg lærer om frykt og mot, for nå har jeg blitt skikkelig god til å ta tyren ved hornene. Jeg liker egentlig ikke det uttrykket, for jeg er i mot tyrefekting. Jeg liker ikke at noen skal fremheve seg selv gjennom å plage andre.

 

En vakker solnedgang er balsam for kropp og sjel.

 

 

Sånn var det i natt. Jeg rakk å se dette før jeg tok kveld, og jeg rakk å stå opp tidsnok til å se sola våkne igjen. Vi våknet omtrent samtidig, vi to.

Da fikk jeg jo med meg både solnedgang og soloppgang likevel, selv om jeg manglet det som var i midten.

Det finnes tusen små grunner til å sprudle. Snart så spretter jeg ei ny flaske, iallefall billedlig sett, for jeg har så lyst til å padle i kveld.

Jeg tror jeg bare gjør det. 

Jeg vet at jeg har så innmari godt av det, å sitte så nær vannflata som det er mulig å komme. Smyge meg stille mellom holmer og skjær, og kanskje få øye på en ørn eller to. Da er det så stille at hodet bare vil tenke snille tanker. Kanskje skulle alle tanker kreve mer plass da, når det er nesten total stillhet rundt meg, men sånn er det ikke. Jeg legger igjen alt det andre på land, til en annen gang. Jeg nekter å la noe ødelegge naturopplevelsen min, eller vår, for jeg håper at kjæresten blir med.

Enten det, eller så flyr jeg til Titran, for der er det også fred å få. Det er nesten som å være på havet, det, å rusle rundt på svabergene der ute. Da hører jeg storhavet bruse utenfor.

Det blir som en slags meditasjon, eller et fristed, der jeg nekter å gi plass for alt som stresser meg. Egentlig burde jeg vært på havet det meste av tiden, for da har jeg det veldig bra.

Jeg har det bra eller også, for det meste, og jeg har garantert verdens beste kollegaer og venner. Det som er fint med oss er at vi har hverandre,og at vi gjør hverandre bedre.

Takk for at jeg har dere i livet mitt, for da er det fint å være på land, også.