Jeg brenner for en sak, og det er det heldigvis mange som gjør. Aller best er det når noen gjør noe med det, sånn som i dag. Den reflekterte og modige ungdommen vi har, gir oss håp for framtiden. De fine voksne bidrar med kunnskap, kløkt og livserfaring.  Det beste er at vi gjør det sammen.

Ungdommen vår har også erfaring med kreft, dessverre, og jeg tror at mange kjente det litt ekstra i magen og hjertet i dag. Heldigvis så vet vi at vi kan hente fram Vildestyrken når det røyner på, for det har Vilde lært oss.

 

Jeg engasjerer meg i alle mulige slags diagnoser og livssituasjoner, men hjertet mitt banker litt ekstra for kreftsykepleie og lindrende behandling. Det som er fint, er at kunnskapen og erfaringen er overførbar til alle pasientgrupper. Vi er jo bare mennesker. Eller nettopp derfor. Vi er ikke en diagnose, men et varmt og levende menneske innenfor det som er vondt.

I kveld brant det under føttene mine, og jeg måtte ut. Det ble en tur til Blåskoghytta på Hitra, og jeg kunne loggføre ei mil. Jeg loggfører ingenting, men jeg nikker fornøyd og konstaterer at jeg er sprek og frisk, og det er det ikke alle som er. Noen dør til og med.

Tidligere i dag så var jeg tilstede da representanter fra Kreftforeninga, sammen med Frivilligsentralen v/ Britt Ohrø, ønsket velkommen til nystartet temakafe. Det er derfor jeg er så glad og stolt.

Det ble ei sterk og varm stund. Vi ble egentlig litt satt ut ei stund, for talen til Beatrice rørte oss alle. I fjor samlet russen inn masse penger til kreftsaken, og i år klarte de å slå fjorårets rekord ned i støvlene. De slo til og med Hitra, og det er lov å si at det føles godt.

De vant GULLBØSSA.

 

 

Hun fortalte at øya vår ble hardt rammet i fjor, da Vilde døde. Hun fortalte om en medruss som måtte operere bort en svulst på hjernen. Heldigvis kan jeg skrive at det går bra med ham. Dette berørte dem midt i russetida i fjor, og midt i russetida i år. Hun ba oss om å huske, og hun ba oss om å huske at det er viktig å fortsette å gi.

For vi har ingen å miste.

 

Jeg håper at denne kafeen kan bli et varmt møtested for de som på en eller annen måte er rammet. Et sted der både latter og gråt sitter løst, og et sted der alle kan føle seg velkommen. Kanskje er du syk selv, eller har vært det. Kanskje har du mistet noen. Kanskje er du pårørende. Kanskje er du sykepleier eller helsefagarbeider, med lyst til å bidra. 

For min egen del så er jeg nødt til å nevne Liv Ågot. Hun er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og er en stor inspirasjon for meg. Dama er så engasjert at hun snakker både på inn- og utpust. Det smitter over, og gir meg lyst til, og tro på, at jeg kan gjøre en forskjell.

Hun sørger for at samarbeidet mellom sykehus og distrikt opprettholdes, og hun passer alltid på å snakke varmt om oss til andre. Og omvendt.

Mona sparket meg så hardt bak at jeg ikke kunne si nei til å være ressursperson innen kreftomsorgen. Det er ikke lett å motstå henne, nemlig, for hun prater også på inn- og utpust. 

Jeg har ikke en sjanse mot disse to, for ei er fra Dyrøya og den andre er halvt Mausundværing. 

 

 

Det var derfor jeg la turen til Hitra i kveld. Jeg måtte tenke i stillhet, og jeg innrømmer at Hitra har veldig mange fine turstier. Jeg vet også at Hitra har mange dyktige ressurspersoner, og noen av dem drakk kaffe og spiste kake med oss i dag. Jeg er glad for at de finnes, og jeg er glad for hver eneste sjanse vi får til å styrke samarbeidet.

 

 

Dessuten handler det ikke bare om å få sjanser. Vi må skape sjanser selv, og vi må finne arenaer å møtes på, der vi kan utveksle kunnskap og dele erfaringer. Vi må gi, og vi må dele raust av det vi har lært. Vi må lytte til dem som har erfart det på kroppen, for det er de som vet best.

Derfor kan en sånn møteplass være en kjærkommen oase. Tenk så fint det er å ha et rom der alle har lov til å puste fritt, og et rom som er raust nok ti å ha plass til alle slags tanker og følelser. Et sted for læring og vekst, der viktige tema kommer på banen.

Det er lov å spørre om alt, og der er lov å være stille. 

Kanskje kan du løfte stein for stein ut av ryggsekken, så veien blir lettere å gå. Livet er aldri bare lett, men det hjelper å ha noen sammen med seg.

Og det hjelper at folk gir, sånn at det kan forskes på kreftgåten, som ikke er en gåte. Vi vet at den finnes, og alle kjenner noen.

Med nye og bedre behandlingsmetoder så er vi bedre rustet til å krige, selv om det ikke er en kamp. Ingen taper kampen mot kreft, for det finnes ingen kamp.

Men det finnes mange tapre krigere, og de berører hjertet mitt hver eneste gang. Jeg lærer aldri, heldigvis. Det er hårfin balanse mellom å være profesjonell og privat, og den balansekunsten tror jeg at jeg mestrer. Selvfølgelig ramler jeg av lina noen ganger, og slår meg skikkelig, men da er det viktig å fokusere. 

Klatre opp igjen, se framover, og være der for den som behøver det. Når jeg kjenner at det blir vanskelig å være meg, så sier jeg alltid til meg selv at det ikke er jeg som er syk. Det er ikke jeg som er pårørende. Det er ikke jeg som kjenner bunnløs smerte. Det er dem, de andre, og det er dem jeg skal være der for. Det er mitt privilegium som sykepleier, selv om jeg vet at det høres litt rart ut.

 

BØNN

Vi ber ikke om utskrifter

forklaringer, diagnoser, prosedyrer

Vi ber ikke engang om overbevisninger

Vi ber om å bli sett av en annen

Vi ber om et ansikt

– Stein Mehren –