Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Denne uka så har vi vært på fagdag. Virksomhetslederen ved Mørkved Sykehjem i Bodø, Elsa Fagervik Kommedahl, ga oss en inspirerende og tankevekkende dag. Både hun og dagen var smekkfull av historier fra virkeligheten.

Hun driver et ledende sykehjem innen demensomsorg, og bød oss på et innblikk i deres hverdag og virkelighet. Fagdagen handlet mye om holdninger og verdier, og det har vi alle godt av å høre. 

Og så var det godt å få bekreftet at vi allerede gjør mye bra på Frøya, selv om det alltid finnes noe vi kan gjøre bedre.

Det hender, når jeg sitter i kirka under en begravelse, at jeg virkelig får øynene opp for hvilket menneske dette har vært, og da er det egentlig litt for seint.

For seint å være nysgjerrig.

Det hender vi flyr ut og inn av et hus fordi vi har dårlig tid. Det hender også at vi flyr ut og inn av det samme huset når vi egentlig vet at vi har tid til overs.

Jeg fikk en tankevekker i dag, for de spilte den samme sangen på radioen da jeg satte meg inn i bilen som da jeg gikk ut av den, og en sang varer sjelden lengre enn fire minutter. 

Heldigvis tar jeg meg ofte tid til til en god samtale, eller jeg låner bort det ene eller begge ørene til ei gammel dama som gjerne vil synge en egenkomponert sang. Jeg tar meg gjerne tid til å se bakom og forbi den virkeligheten som er nå. Alle har vært jenter og gutter med sommer-skrubbsår på knærne. Alle har vært nysgjerrig og forelsket ungdom. Alle har vært tilstedeværende og ansvarsfulle voksne. 

Nei, ikke alle. Alle historier er ikke sånn. Jeg har jobbet i hjemmetjenesten siden 1997, og tidene forandrer seg. Så mye rusomsorg vi har nå. Det er ikke alltid de får omsorg, heller, selv om vi strekker oss alt for langt for å hjelpe. Jeg blir skuffet når de svikter oss, selv om det er seg selv de skuffer og svikter, gang på gang. 

Jeg vet at det ikke er lett å være menneske. Noen ganger er det bare rus, og ingen omsorg. Noen ganger ønsker jeg dem dit pepper`n gror, og tenker at de har seg selv å takke. Det varer heldigvis ikke lenge.

For jeg mener selv at jeg har gode holdninger og verdier, selv om det røyner på å være Florence noen ganger. Da teller jeg til ti før jeg banker på døra, og det hjelper alltid.

Jeg lurer på om respekten for mennesker avtar med økende alder. Jeg lurer på om de får lavere verdi i andre menneskers øyne når alderen innhenter dem, eller om de ruser seg på annet enn livet. Dette kan forresten slå begge veier, når jeg tenker meg om. Noen ganger blir jeg illsint over hva noen kan tillate seg å si, bare fordi de har levd en mannsalder eller enda lengre. De kommenterer utseendet vårt. De misliker hårfargen vår, eller de synes at vi er for tynne eller for tjukke. Jeg opplevde på en og samme dag å kjøre denne berg- og dalbanen. Mannen som sa at at han trodde jeg var 29 år, og dama som lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg svevde ikke så lenge denne dagen, men jeg nøt oppdriften en stund. Jeg landa med et brak, og tok det med et smil.

Siden alle mennesker er født forskjellige, så blir det ikke alltid match. Ikke kollegaer i mellom, og ikke i forholdet mellom kollega og bruker. For det blir et slags forhold, og livet er fullt av kjemi, eller mangel på kjemi. Det må vi bare akseptere, men vi kan ikke akseptere å ta oss alle mulige slags friheter. Frihet til å vise at vi misliker noen, eller frihet til ha et altfor tydelig kroppsspråk i møte med andre mennesker. Vi kan ikke kreve frihet til å velge hvordan vakta vår skal være, selv om dagen vår innbyr til til den samme friheten.

Å være fri er noe av det beste med å jobbe i hjemmetjenesten, samtidig som vi skal utvise varsomhet når vi trår over dørterskelen til et annet menneske sitt hjem. For vi skal ikke tråkke på noen, det må vi aldri gjøre.

Vi har forskjellig utgangspunkt, og vi vurderer ut i fra våre egne verdier. Det er gjerne sånn at vi mennesker er summen av våre verdier. Akkurat det er en utfordring, og det er her det er viktig med bevissthet. Hvem er vi der for? 

Lederen ved Mørkved Sykehjem er en krevende leder, og det la hun aldri skjul på. Hun krever at de ansatte er der for annet enn å heve lønningsposen. Hun krever at de som bor der skal behandles med verdighet, og at de skal ha ansatte rundt seg som ser hver enkelt. Til gjengjeld er hun åpen for kreative forslag og initiativrike medarbeidere, og gir dem stor frihet når det kommer til å utøve helhetlig omsorg. De har selvfølgelig spilleregler, men de spiller på samme banehalvdel, og de skyter ballen mot det samme målet. 

Jeg lærte mye av denne dagen, og jeg lærte mange nye og nordnorske ord. Før visste jeg ikke hva en luskepudding er, men nå vet jeg det.

Jeg har nettopp hatt arbeidshelg, og kjørt Frøya rundt. Det er forresten verdens beste øy. Da jeg stakk innom sykehjemmet for å spise, så sto dørene på vidt gap. Det luktet kjøttkaker med brun saus; ekte husmannskost. Det var sol fra skyfri himmel, grått hår så langt jeg kunne se, og mange hadde fargerike hatter på toppen.

Et festlig syn, og alle kunne glede seg til hjemmelaget middag fra eget kjøkken. Det er en verdi i seg selv, dette med maten.

 Det jobber ikke så mange menn hos oss, men den ene av dem har veldig fin sangstemme. Og han spiller gitar. Det gjorde han i dag, mens dørene sto oppe. 

Jeg vil kalle det en stjernestund.

Dette var også en stjernestund.

Det er viktig å være bevisst sine holdninger, og den påvirkningskraften som vi har på brukeren. Jeg har så vidt prøvd å være pasient, og da ble jeg med ett så lita. Du blir en liten brikke i et stort system, og da er det vår oppgave som hjelpere å fortelle at alle er en like viktig del av dette puslespillet. Da jeg selv følte meg som minst så klarte hjelperen å få meg til å skjønne at uten denne brikken, altså meg, så ville ikke puslespillet bli helt.

Så god kan hjelpen være, om man treffer ei eller en som virkelig ser.

Jeg prøver alltid å tenke på historien om Jeppe. Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor. Alle har ansvar for sitt eget liv, men det er så mye som spiller inn. Noe er medfødt, og noe lærer vi underveis. Jeg tror at nøkkelen er å finne årsaken, og kanskje kan det bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.

Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte ? og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

– Erik Bye –

Snart skal jeg ta pause fra holdningsskapende arbeid, og sette nesa mot Helgelandskysten. To hele uker med kjæreste, kajakk og sykkel. Bare vi to, selv om jeg håper at Mona og Jane Erik krysser våre veier, sånn som de gjorde i fjor. Mona og jeg er nemlig en god match. Vi utfyller hverandre, og vi utfordrer hverandre. Egentlig så må vi sitte på samme side av bordet når vi er på jobb, sånn at vi ikke har blikkontakt. Et blikk er nok, og det er ikke alltid det passer å le.

Vi må le for å overleve. Vi ler alltid med respekt, og da synes jeg at det er greit. Vi prøver å ikke spore av når vi har lærlinger og sykepleierstudenter med oss, for da er jeg redd for at de kan mistolke. De som kjenner oss vet at vi gjør en helhjertet jobb, men disse ferskingene må vi stryke med hårene en stund. 

Helt til de skjønner at vi innehar et godt klinisk blikk, og helt til de skjønner at vi har skjønt det. Denne balansen mellom alvor og humor, mellom sorg og glede eller mellom oss sagt; det å ha hjerte for faget.

Denne lina som jeg ofte nevner, den som jeg balanserer på hver dag, den er uten sikkerhetsnett, samtidig som den har et sikkerhetsnett likevel. Å være dedikert sykepleier er å blottlegge seg selv, og da er det godt å ha noen som fanger meg opp. Vi har ingen organiserte refleksjonsgrupper hos oss, men det funker fint med en ventil eller to. Jeg trenger ikke mange, men de jeg har må være ydmyk med tanke på at vi har den andres liv i våre hender.

Jeg fant et fint ord her om dagen; nærværskompetanse. Det er et ord som favner alt jeg står for.

– Rolf Jacobsen –