Englevinger

 

 

Livet er rikt nok til å være bare sus i myrull.

– Hans Børli –

 

I år ligger det et slør av hvitt over hele øya. Jeg har aldri sett så mye myrull før, og jeg tror at våren har pyntet seg litt ekstra for å fortelle oss at livet kan være ganske fint. Jeg synes den er finere enn snø, og hvitere enn englevinger. 

Og engler finnes det mange av, også her på jorda.  

 

 

Jeg kunne visst aldri ha blitt noe annet enn sykepleier, for med årene har jeg skjønt at det er en stor del av min identitet. Jeg trodde aldri før at det betydde så mye, men nå vet jeg det. Jeg tror det kommer av at jeg er mye tryggere enn det jeg har vært. Jeg har lært mye, og nå vet jeg mer. Jeg har tatt del i så mange reiser. Noen reiser har endt godt, og andre reiser har vært den siste. Likevel er det mye som er fint; til og med når vi vet at det snart er slutt.

Det trodde jeg ikke på før. Jeg trodde at sånne reiser bare var sørgelige og triste. Jeg hørte salmene i hodet lenge før det var slutt. 

 Selvfølgelig er det trist når noen dør, og noen ganger mye mer enn det. Men det er så mye fint vi kan ta vare på underveis. Det blir som å samle en bukett med villblomster langs veien. Et minne her og et smil der. En opptur før nedturen. Familiebånd som blir sterkere enn de var før, selv om vi av og til ser at noen går motsatt vei.

En samtale i natten, og fortrolighet som bygger broer. Reine sengklær rett fra klessnora, og som lukter sjø. Tenk så godt det er å hvile i, og så mye det betyr for livskvaliteten. Jeg har sett at det til og med kan lindre smerte for en stund.. 

Alle disse stjernestundene blir en fargerik og uryddig bukett med villblomster.

Jeg liker villblomster bedre enn blomster som er veldresserte, og som står snorrette i en verandakasse. De kan blomstre så mye de vil, men jeg liker ulldottene bedre. Det er sikkert fordi de krever mindre stell og oppfølging, for jeg har aldri hatt særlig grønne fingre. Det får holde med en skvett vann i ny og ne.

Og det sier jeg, som er sykepleier.

 

 

Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver å gripe sjanser, og jeg er mye mer impulsiv enn det jeg var før. Jeg har sett og hørt så mye, at jeg skylder meg selv å forvalte dagene mine på best mulig måte. Det hender fremdeles at jeg svikter både meg selv og andre, men da bruker jeg tidligere opplevelser som en slags rettesnor. 

Jeg har ikke sjanse til å være like prektig som blomstene i verandakassen, for hodet mitt er like uryddig som myrull-hodene. De svaier i vinden, men lar seg heldigvis ikke lede. Eller jo, til en viss grad. 

Noen ganger der det helt greit å la seg lede, særlig når man kan høste erfaring og kloke tanker fra dem som kjenner det på kroppen. Det er en brutal måte å bli mer erfaren på, for det betyr at andre har det vondt, men igjen så er det dette med at de har en livsinnsikt som slår meg i bakken.

De ser noe som jeg ikke ser, fordi jeg ikke har forutsetning for å se det. Det er da det er så viktig å lytte.

Den som er syk blir pjuskete i pelsen, som myrulla i regnet. Men etter regn kommer sol, og da vaier bustehodet hvitt i vinden. Den pynter landskapet med livsvisdom.

 

Se meg, da,

med hvitt bustehode

og ansiktet mot sola.

Pjuskete og redd,

men senere 

myk

og med flortynne

englevinger.

– Tove –

 


 

2 kommentarer

Siste innlegg