Jeg har fått den ære å være gjesteblogger hos Kreftforeningen. Først ble jeg himmelfallen, og etter en liten stund kom godfølelsen. Det er jo stas at ordene mine blir lagt merke til, og at de kan ha betydning for andre. Jeg fikk mail om at de skulle publisere det over helga, og jeg måtte lese den mailen opptil flere ganger.

Det er lett å glede en landsens jente.

 

Kreftforeningen gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Det er også mange andre som gjør en fantastisk innsats, sånn mer i det stille. Som i Marits Hjertesak. Marit har sin egen historie, og nå går hun fra Trondheim til Oslo for å samle inn penger som skal gå til tre ulike og gode saker:

– Forskning på barnekreft

– Vilde Wedø Jektviks Minnefond

– Sykehusklovnene

Jeg vet ikke om det er lov, men jeg tar meg den frihet å reklamere litt for hennes innsats her på bloggen. Kontonummeret er 4212 14 95052,  for den som ønsker å gi sin støtte.

 Dette er ikke en kjøpt og betalt blogg. Dette er bloggen min, og det betyr vel at jeg kan gjøre som jeg vil? Jeg gjør alltid som jeg vil, og det gjorde jeg aldri før.

I går gikk Vildes mamma og Vildes tante en etappe sammen med Marit, og det varmer et hjerte å se deres styrke midt i sorgen. Det varmer også hjertet mitt å se at mennesker som Marit bidrar på denne måten. Gnagsår får være gnagsår; for gnagsår gror. Hun SKAL gå hele veien. 

Dette bildet fikk jeg låne av mamma Ellen, som sitter i midten.

 

Jeg blir rørt når jeg ser bildet av Vilde på ryggsekkene deres. Hun er med dem hele veien, og jeg tipper at hun er stolt. Jeg har lest at Vildes pappa og Vildes onkel møtte dem ved enden av etappen, og at de blåste såpebobler til ære for både jentene og minstejenta.

Det er nydelig og omsorgsfullt.

 

Det er mange sterke historier, og varme møter der ute. Det er mye sorg og mye glede. Jeg er så evig takknemlig for hver dag jeg kan strekke på lemmene, og vite at jeg er frisk, og at de jeg er glad i også er friske. Vi vet jo egentlig aldri hva som venter rundt neste sving, men det blir feil å bruke dagene på å være redd. 

Jeg tillater meg å sitere Vilde her, for hun sa at det er viktig å sette de positive tankene på repeat.

Så klokt og fint sagt.

Når hun klarte det, og når andre som blir rammet av sykdom kan klare å tenke så positivt, da skylder vi dem å vende nesa mot lyset. Jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg må bli syk før jeg kan verdsette det jeg har.

Selvfølgelig har vi dårlige dager, og dager som er mer enn bare grå. Selvfølgelig irriterer vi oss over småting, og er altfor kritiske både til oss selv og andre. 

Det er ingenting å ha skyldfølelse for, for sånn er det å være menneske. Vi favner hele spekteret av farger og følelser, selv når vi har det bra. Det jeg mener, er at vi kan være litt mer takknemlig for hver ny dag vi får tildelt, selv om jeg er uskker på hvem som deler dem ut.

Vi kan være tilstede for dem som behøver støtte, og det skal ofte så lite til. Det er mye omsorg i de nære ting, som når en pappa blåser såpebobler og farger himmelen rosa.

Vilde er en av grunnene til at jeg brenner spesielt for kreftsaken. Håvard er en av grunnene. Det er også mange andre grunner til mitt engasjement.

Alt for mange, dessverre. 

Jeg har en drøm om å gjøre en forskjell. Den drømmen skal få modne i sommer, og bli til en realitet i høst. For høsten er min årstid, og den må jeg utnytte. Da tenker jeg like klart som den lufta jeg puster inn.

Jeg kjenner et annet høstmenneske som mer enn gjerne hjelper meg. Nemlig Anette. Organisatoren som jeg er helt avhengig av hvis jeg skal realisere mine positive tanker.

Det er viktig å bære på en drøm, og det er viktig å sette ord på drømmen, for da kan den bli virkelighet.

Det er også viktig å ha gode venninner. Nå har våre veier møttes, og vi går videre sammen.