Dansetrinn

 

 

Venninna mi Linn, som jeg er veldig glad i, er så flink til å se det store i det små. Hun likte teksten min, og så at dette nydelige bildet fortalte det som ordene mine gjerne ville si. Jeg fikk det av henne i dag.

 Jeg tror at vi to har et felles grunnleggende syn, selv om vi egentlig er veldig forskjellige. Hun må bare innse at det er vi i sør som er ekte trøndere.

Bildet er samhørighet og nærhet, og steinene ligger på bakken. De er ikke i ryggsekken, for på barn sitt vis så vet de hvordan de skal være tilstede i øyeblikket. Når et barn har lomma eller sekken full av stein, så er det fordi hun bærer på en skatt. 

Hver eneste stein er en skatt, og hver eneste kongle er dyrebar. 

De steinene som vi voksne bærer rundt på, veier mye mer. De er bekymringer for morgendagen, og uro for hva som kan skje. De er tunge tak og strie tørner. Tyngden av denne børa gjør at vi strammer musklene, og stenger ordene inne.

Sånn var det med meg. Kroppen ble et panser mot resten av verden.

Linn er en av dem som har stått på den andre siden og revet i døra, slik at lyset skulle slippe inn, og sånn at jeg skulle våge meg ut av skapet.

Ikke  DET skapet da, selv om det også er helt greit. Jeg mener det rommet som det er alt for trygt å være i, og der jeg krøller meg sammen i tryggheten innenfor. Jeg har ikke en sjanse til å gjemme meg under dyna når Linn er i nærheten. 

Jeg vet at det er godt ment, og at det ligger masse omsorg bak. Hun er god på å lese mennesker, og hun har gjennomskuet meg for lenge siden.Jeg tror at hun er klarsynt. Hun er både sylskarp og pågående, men jeg kjenner en annen side. Det var helt nødvendig at hun satte meg på plass, og at hun fortalte meg hvor skapet skulle stå.

Og at jeg ikke skulle være inni.

Hun har hatt trua på meg hele tiden, og hun har sett det jeg ikke så, men som jeg ser nå. Hun kan skremme hvem som helst, men hun skremmer ikke meg, ( selv om jeg har klart å skremme HENNE). Hun er flink til å gi meg følelsen av å ikke være hvem som helst.

Jeg har blitt litt mer klarsynt selv, også.

Hun har fått opp øynene mine, sånn at jeg våger å ta noen dansetrinn. Hun visste at jeg kunne skrive, og hun visste at jeg tør å si fra. 

Jeg har mange sånne venner. Uten dem var jeg ingenting. De har brukt enormt med tid og hjertevarme for å stable meg på føttene. Jeg sammenligner det med ei stri elv. Når steinene ligger plassert litt her og der, med akkurat passe avstand seg i mellom, så er det ganske lett å gå tørrskodd over til den andre siden, om det er dit jeg vil. Da kommer steinene til nytte, og er ikke lenger ei bør. Det hender jeg strever litt med balansen, og kanskje plumper jeg uti. Det gjør ingenting, for der framme venter nye steiner og nye eventyr. Der venter nye gleder og nye sorger.

Da kan jeg danse over elva, så lett som ingenting, selv om jeg blir våt på beina.

 

Dette diktet deler jeg gjerne med dere en gang til.

 

 

 

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg