Den gode samtalen

 

 

Jeg har visst ikke tatt ferie likevel, for det sitter en sykepleier på skuldra mi, og hun hvisker inn i mitt venstre øre. Denne sykepleieren er meg selv, og da skylder jeg henne å ha alle sanser åpne.

Ferien starter ikke før mandag, og været innbyr til å skrive.

 

Hva er optimal livskvalitet for ei eller en som vet at det snart er slutt? Et krevende spørsmål, som rommer millioner av svar.

To ganger har jeg vært så heldig å få delta på på kurs der Marie Aakre har vært foreleser. Hun er et forbilde for meg, fordi hun er glødende opptatt av palliasjon, etikk og omsorg.

Hun er sykepleier, og har vært med og bygget opp Seksjon Lindrende Behandling ( SLB ) ved St Olavs Hospital, som den gang het Regionsykehuset i Trondheim.

Hun har vært leder i Faglig Etisk Råd, og hun har mye å gi til andre sykepleiere, fordi hun hele tiden er så helhjertet tilstede. Det er sånn at jeg glemmer både tid og sted når hun snakker. Det kommer innenifra.

Hun snakker til og om og med på en sånn måte, at jeg priser meg lykkelig over å få være sykepleier.

 

Jeg leste nettopp et sitat av Bent Falk: “Slik vi betrakter et menneske, slik behandler vi det også.”

 

Når den setningen fikk synke inn, så innså jeg hvilken enorm makt jeg egentlig er i besittelse av som sykepleier. Det betyr at mine holdninger og mitt verdigrunnlag er avgjørende for hvordan jeg ser på andre, og hvordan jeg behandler dem. 

Har noen rett på bedre behandling enn andre, basert på hvilken hudfarge de har, eller etter hvordan de ter seg og kler seg?  Har et menneske som kommer skjevt ut i livet mindre rett til å bli behandlet med respekt, mer enn hun som har fulgt den smale sti? Hva handler forresten den smale sti om?

Ikke om meg, iallefall. Jeg har gjort mine tabber, og jeg har garantert mine svakheter, men jeg trøster meg med Per Fugelli sine ord: Vi er alle medfødt feilvare. Vi må godta oss selv og hverandre som det mennesket vi er, og som det mennesket vi har blitt. Ikke strebe etter det perfekte, for det perfekte finnes ikke. 

Jo, det perfekte finnes, og for meg betyr det at jeg finner øyeblikk av lykke. Små streif som forsvinner like fort som de kommer, og som er det gode liv akkurat der og da. Akkurat den kvelden, og akkurat den solnedgangen. I morgen er det kanskje regn, og regn behøver vi.

 

 

 

Vi kan alltid strebe etter å bli et bedre menneske. Et menneske som behandler andre med respekt, og som ser gjennom og forbi det som i våre øyne ikke er livskvalitet. Jeg har ingen rett til å bestemme hva som er livskvalitet for andre enn meg selv. 

Livskvalitet for meg er ikke det samme som livskvalitet for deg. Mens jeg velger å lukte på tang og tare, eller sitte på bryggekanten en sensommerkveld, så velger kanskje du å ta en joggetur i Hyde Park, eller nyte en øl på engelsk pub. Det som er så deilig er at det ene ikke utelukker det andre, og at vi i bunn og grunn har de samme grunnleggende verdier.

Det aller fineste er at vi gjør det som er best for oss selv, akkurat der og da. Jeg har kloke og erfarne kollegaer som jeg søker veiledning og bekreftelse hos. Ei av dem sier alltid, både til meg og til den som er syk eller pårørende, at det valget som du tar akkurat nå, er det valget som er riktig for deg akkurat nå. Om du tenker eller tror noe annet i ettertid, så var det riktig valg på et gitt tidspunkt i livet.

Det er mye visdom i sånne ord, og jeg bærer dem alltid med meg.

 

Når et menneske legger sitt liv i mine hender, så forplikter jeg meg til å ta i mot dette mennesket med omsorg. Jeg stiller ingen diagnoser, for det er det heldigvis legen som gjør. Jeg ordinerer ikke medisiner, for det er det også legen som gjør. Omsorg er det viktigste ordet for meg, og det er ikke et lettvint ord akkurat. 

Det er et ord som rommer alt, egentlig. Jeg pleier alltid å tenke, når jeg går bort til ei seng; hvordan vil jeg selv bli møtt når jeg har behov for hjelp? Hvordan vil jeg at mine nære og kjære skal ha det om de en dag behøver oss hvitkledde?

Det er et godt utgangspunkt for omsorg, iallefall i mine øyne.

Moral, etikk og gode holdninger er like viktig som hygiene. Det går hånd i hanske, og er det første jeg lærer bort når jeg er veileder for andre. Hils, og se folk i øynene. Ta deg tid til den gode samtalen, som sjelden kommer av seg selv. For først og fremst så handler det om tillit.

Aldri i livet om jeg gir av mitt innerste til den som ikke har tid. Aldri i livet om jeg klamrer meg til hånda på noen som helst vil flykte. Jeg vil ikke bli stelt av noen som ikke vasker hendene før og etter, eller som slenger av meg dyna, og blottstiller både kroppen min og sjela mi. Jeg kommer aldri til å få tillit til den som snakker over mitt hode, eller over mitt lik. Det er et ord som jeg egentlig ikke liker, for det er så upersonlig. 

Heldigvis så har døden blitt mer personlig igjen nå. En stund så var den ikke det. Da jeg var lita, så var døden avstand. Ingen snakket om døden, og ingen viste sine følelser. Jeg tror at de gjemte sorgen under dyna. De både elsket og sørget under dyna. Heldigvis har det endret seg, sånn at alle som vil det kan gå ved siden av og sammen med, hele veien fram. Til hvor vet jeg ikke, for det er det ingen som vet.

 

 

Når jeg er med og steller ei eller en som er død, så hender det at øynene mine renner over. Jeg steller med respekt, og jeg dekker til kroppen som den naturligste sak av verden. Jeg prater med den døde, selv om jeg ikke får svar. Jeg pynter rommet og tenner lys på nattbordet. 

Det er viktig med sykepleiefaglig veiledning og debriefing. Dette med å få konstruktive tilbakemeldinger fra noen jeg stoler på, og som alltid er 100 % ærlig.

Sykepleieren på skuldra mi hvisker, og stryker meg på kinnet. Det er Wenche sin hånd; den sykepleieren som alltid hjelper meg med å plassere tanker etter sterke og krevende hendelser. Hun som gir meg styrke og støtte til nye møter, og som alltid er med meg, til og med når hun ikke er der.

Jeg vet at hun alltid sitter på min høyre skulder, og hvisker forløsende ord. Sånn at jeg våger å se andre i øynene, og slik at jeg kan gi rom for den gode samtalen. 

Jeg skylder den andre å respektere at det er greit å ha dobøtta på kjøkkenet, for ingen dør av det. Det er greit å ha senga på stua, for da kan den syke leve et helt liv, helt til han ikke lever mer. Hvis husets hjerte er kjøkkenet, så er det selvfølgelig der vi skal være.

Noe av det som er vanskelig, er å akseptere at det ikke er mer vi kan gjøre. En like viktig del av jobben er å si fra om at nok er nok .Å si stopp når vi ser stopp-skiltet forut, men aldri før. Jeg tror at vi sykepleiere og helsefagarbeidere er god på dette, fordi vi jobber så tett opp mot brukeren. Det er ofte sånn at den gamle dama bruker alle sine krefter på å ta seg sammen når hun skal møte legen. Hun må skifte klær fra innerst til ytterst, selv om det koster henne alt hun har spart opp av krefter.

 Det er vi som ser henne når hun faller sammen.

 

Heldigvis har vi kloke og dyktige samarbeidspartnere i legene våre. De er dyktige og nødvendige støttespillere, og både dem og vi er vant til å ta selvstendige avgjørelser, ofte sammen. Noen av dem er spesielt ærlige, og det setter jeg pris på. Jeg ser at brukerne verdsetter denne ærligheten, også. Det går an å si ting på en direkte og fin måte, selv om budskapet er brutalt. Og vi setter veldig pris på hjemmebesøk, for det er der livet leves.

Jeg håper at ingen pakker inn sannheten for meg, om det blir min tur til å ta i mot. Og jeg håper at jeg får leve livet på min måte, helt til jeg dør.

 

Jeg vet at Marie Aakre har brukt dette verset på etikkseminar:

 

Det finnes en ro

og den beror på

at vi er tro

mot det vi tror på.

– Piet Hein –

 

 

1 kommentar

Siste innlegg