Tusen takk til alle som gir meg fine tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg blir rørt, jeg blir overrasket, og noen ganger helt satt ut.

Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg har blitt mer åpen selv. Det er så fint.

Jeg har fått kontakt med folk som jeg ikke har pratet med på lenge, og jeg får fine ord fra folk jeg ikke kjenner, men som jeg føler at jeg blir litt kjent med. Noen skriver, og andre kommer bort til meg. Tenk at folk tar seg tid til å rekke ut ei hand.

I dag var det en trivelig kar som kom bort og tok meg i handa, og sa at han satte pris på mine blogginnlegg, og spesielt noen av dem. 

Da visste jeg ikke annet å si enn takk, men jeg svevde visst ut av butikken.

Jeg tenkte litt på hvorfor jeg ikke prater like lett som jeg skriver. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre, for jeg er mer en lytter og en betrakter.

Jeg var på temakafe i dag, og da betraktet jeg, og lot meg berøre. Ikke betrakte som i betydningen granske, for jeg sitter ikke og analyserer andre. Jeg bare ser meg rundt, og suger til meg inntrykk. Det er en fin måte å lære på.

Det er helt nødvendig å prate, og det er deilig å bare sitte der. I mine øyne er det både forpliktende og uforpliktende å lytte. Det krever sin kvinne, for kvinner prater ofte mer enn menn. Jeg synes det er helt greit å være stille, så lenge man har noe å prate om, for taushet kan være både gull og gråstein.

Gabriela sang og spilte for oss, og hun har en måte å formidle ord og toner på som trollbinder meg. Musikk åpner alle slusene, for musikken taler til hjertet på en måte som ingen andre kan.

Jeg liker ikke å synge, men jeg lytter gjerne til musikk. Jeg elsker ikke dans, men Gabriela fikk meg til å hoppe i dag. Og hun ga meg en klem.

Turid og Laila ga meg også en klem. Det samme gjorde Ellen og Bente. 

Jeg begynner å bli vant til å klemme nå, og det er faktisk godt. Det sitter langt inne å innrømme det,særlig for ei som har en komfortsone på størrelse med Værnes Lufthavn. Jeg er ikke et nærhetsmenneske, og fysisk kontakt er oppskrytt.

Trodde jeg lenge.

Istappen smelter, på grunn av alle de varme menneskene som vil meg vel. Jeg vet ikke hvorfor jeg har hatt disse hemningene, og fortsatt har dem.

På jobb så MÅ jeg ha litt avstand. Jeg er ikke den som oppfordrer til barberklem når en mannlig bruker er nydusjet. Jeg er heller ikke den som kaster meg rundt halsen på den gamle dama med nyrullet hår; hun som er fornøyd når jeg har klart å bruke opp alle rullene.

Jeg må ha luft mellom meg selv og min kollega når jeg sitter på kontoret. Hvis noen flytter stolen sin helt inntil, som enkelte gjør for å teste meg, så skyver jeg dem bort med blikket. Det er ikke vondt ment, men jeg får ikke puste om noen trår meg for nært. Til og med den tøffeste dama i gata skvatt unna da jeg spiddet henne med blikket.

På den annen side så setter jeg meg gjerne på den andre siden av brødfjøla når en gammel mann slenger en serviett på fjøla, og serverer hermetisk frukt dynket i fløte. Fløte som nesten gikk ut av seg selv.

En gang ble jeg så overrumplet at jeg plutselig satt ved et middagsbord dekket til tre, og spiste lutefisk med tilbehør. Mor og sønn, pluss meg. Jeg fikk tilbud om vin, men takket pent nei, for jeg skulle jo videre etterpå. Takk og pris, og god jul.

En annen gang hadde jeg ikke hjerte til å si nei da ei på 90 år ville servere meg et stykke romkake. Det var to uker siden hun feiret dagen, og kaka hadde stått i kjøleskapet like lenge, og uten lokk. Jeg distraherte henne, og smuglet hele kakestykket ned i lomma på den hvite frakken. Bit for bit.

Herregud, jeg blir jo så glad i disse menneskene. Jeg velger å gi dem nærhet på min egen måte, gjennom å tvinge i meg delikatesser som jeg egentlig ikke har lyst på. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt i mot kamferdrops. Like mange ganger har jeg kastet dem ut av vinduet på bilen, nesten uten dårlig samvittighet.

Det er tøft å jobbe i hjemmetjenesten.

Jeg er aldri redd for å holde noen i handa, og jeg kvier meg aldri for å stryke dem på kinnet, særlig når det handler om omsorg ved livets slutt. Her må ingen misforstå. Det at jeg holder i ei hand betyr ikke at jeg tar fra noen håpet. Det føles bare så naturlig å være nær når døden nærmer seg.

Jeg vet det høres merkelig ut, men jeg tror at det er mange som skjønner hva jeg mener. 

– Marit Tusvik –
 

Vi snakket om humor på temakafeen i dag, for sorg og glede går side ved side. Jeg kom til å tenke på en gang vi hadde personalfest, og kommunen hadde slått på stortromma. De hadde leid inn en professor i humor, og jeg syntes ikke han var morsom i det hele tatt. Underveis i foredraget, for det var SÅ tørt det var, så måtte jeg på do. Det var gjennomtrekk, og døra smalt igjen med et brak etter meg, som en gedigen demonstrasjon mot alt som denne stakkars mannen sto for. 

Akkurat denne kvelden sto han ovenfor en umulig oppgave, selv om jeg har lært at det meste er mulig. Det meste er mulig, men ikke alt. 

Dessverre.

Unnskyld for begge deler. Unnskyld for at døra smalt igjen, for jeg mente det ikke sånn. Unnskyld for at jeg ikke lo, for det var ikke morsomt i det hele tatt. Jeg var for pinglete til å gå inn igjen, og jeg liker ikke å fornærme andre. Jeg liker ikke vitser, men jeg elsker situasjonskomikk som dette.

Heldigvis har vi forskjellige måter å se verden på.