Heia Herøy!

 

 

Det er luksus å ha sin egen brygge i ferien. Strekke på beina, og la leggene få litt farge. De er veldig hvite, og jeg fikk nettopp høre at noen trodde at jeg hadde flystrømper på. Da sønnen min var liten så var han skikkelig imponert over dem. Han synes de var så kraftige at de hadde fortjent en plass i Guinness rekordbok.

Jeg er glad i disse sterke leggene, som hjalp meg å nå toppen av det høyeste fjellet i bakgrunnen.

 

 

Jeg følte til tider at dette måtte være verdens minste hus. Det var idyllisk og kjempekoselig, og det var rotete og trangt. Når vi har med utstyr for både fjellturer, sykkelturer og padleturer så blir det kaos, selv om man er aldri så ryddig. Vi liker å ha orden begge to, men noen ganger gikk det helt over styr.

Vi prøvde å ha et slags system, men det var umulig. Kjell minnet meg om en eller annen  ( Mister Bean, kanskje ) der han flakset rundt i stua på leting etter klær og ladere og tannkost og våtdrakt og joggesko og så videre. Det eneste vi visste, var at maten og drikke sto i kjøleskapet.

Og vi hadde alt på ett plan.

 

 

Kjæresten hadde lyst på litt fart og spenning, og jeg sa gladelig ja til det. Vi inviterte oss med på RIBsafari, og det var andre boller enn kajakk. Seløy Kystferie kjørte en to-timers tur langt ut i havet. Vi skrenset mellom holmer og skjær, og vi sakket farten om det fløy fugler foran båten.

 Fuglene på Helgelandskysten har forkjørsrett, og det liker jeg. 

 

 

Det er veldig spesielt å se disse gamle fiskeværene. Holmer som yret av liv før i tiden. Det minner meg om hjemme.

 

For oss var det ikke en sensasjon å se ørn på nært hold, for på Frøya er havørna et flott og vanlig syn. Heldigvis blir jeg aldri vant til å se den, for jeg blir like glad hver gang. Disse hadde vært kreative i valg av bosted, og hadde holdt til der i flere år.

 

 

Her suser vi avgårde mot nye eventyr og sterke fortellinger.

 

 

” De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskyllede dem. “

De var ikke så heldige med været  som oss, altså.

 

 

 

SANDSUNDVÆRULYKKA

22. Januar 1901 rammet ulykken det det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.

Det er en voldsom ulykke som rammer, og vi får høre mange historier fra denne dagen. Det får meg til å tenke på Titranulykka, men her på Sandsundvær så døde mennene mens de var på land. 

Skjebnen er den samme, også for dem som ble igjen.

 

 

 

Uansett hvor vi var på Herøy og Dønna så kom jeg ikke unna Dønnamannen. Han var høy og mørk og overalt. Jeg tror jeg må innrømme at han kledde best å være i kulissene. Jeg kan være førstedame, så kan han gå tre skritt bak.

 

 

Ikke Kjell da, for han må gjerne gå foran i løypa om han vil. 

Like før dette bildet ble tatt så satt han og humret over at noen satt under en paraply på stranda, like bak oss. Paraply og strålende sol?

Pipa fikk snart en annen lyd, for det kom et jagerfly med oransje nebb helt ut av det blå .Måsen var smart, for han lot oss slappe av lenge nok mellom angrepene til at vi glemte den bort. En stund etterpå satt mannen med padleåra i stram givakt, og  ønsket at han hadde en paraply.

 

 

 

På Herøy finnes en blomsterbutikk som har blitt en turistattraksjon, og jeg skjønner hvorfor. 

Den er en oase.

 

 

Flere steder rundt om i lokalet står det myke stoler som man kan synke ned i, og helst med en kopp kaffe til. Blomster og rariteter overalt, så mye at vi måtte dit to ganger, selv om jeg ikke er spesielt glad i blomster. Duftlys og behagelig musikk, som gjør hele butikken til et spa-opphold.

Butikken heter ETCETERA, og må oppleves. Åpningstiden er også spesiell. De åpner tidlig og stenger seint.

 

 

 

Åkvikfjellet var en smal sak etter å ha beseiret Dønnamannen. Jeg likte Åkvikfjellet best, egentlig, for da slapp jeg å kjenne frykt. Utsikten var nesten like storslått, kanskje fordi jeg hadde skuldrene der de er ment å skulle være, under ørene et sted.

 

 

Vi nyter livet og naturen.

 

Hjemme hos mormor og morfar på Frosta, så hang det et stort stamtre i gangen. Midt på det treet bodde Petter Dass. Han satt på ei grein, og har kanskje gitt meg ordene uten å vite det. 

Jeg traff ham på Helgeland Museum. Vi dro dit en dag, mest fordi det regnet, men det ble en positiv opplevelse.

Det er alltid stas å treffe tjukkaste slekta.

 

 

Denne har sikkert mange danset til, mens gulvplankene knirket.

 

Sandsundværulykka har en sentral plass i Herøys historie.

 

Denne tøydokka har sikkert ei lita jente vært veldig glad i, hjemmesydd og dyrebar.

 

I denne medisinkofferten var det mye rart. Takk for at jeg ikke er lege.

 

I sjøhuset luktet det fisk og oljehyrer, og det satt mange historier i veggene.

 

Denne kvinna har helt sikkert brukt årene mer enn det jeg har gjort. Det blåste opp den ene kvelden vi var ute på sjøen, og da jeg skulle under ei bru så fikk jeg kjenne litt på kreftene. Jeg kom ikke av flekken, selv om jeg padlet som besatt. Jeg ble nesten litt redd, for jeg visste fra før at armene mine ikke er like bærekraftige som leggene. Jeg var mest glad for at mamma ikke så meg akkurat da, for hun er mye sterkere enn meg, selv om hun ikke er sjøsterk.

Mødre har ikke godt av å vite alt, for da blir de bare engstelige, selv om hun sikkert leser dette i morgen.

 

 

Vi kjørte til enden av Dønna, og fant fram til Dønnes Fjellstue. Magisk utsikt og et spennende sagn. Hestmannen skjøt pila si etter Lekamøya,som akkurat skulle ta seg et bad. Typisk at mannfolk dukker opp da. Hun kastet staven sin tilbake, men bommet, og traff Træna ( Trænstaven ). Da kongen fikk se dette så kasten han hatten sin i været, og pila gikk rett gjennom Torghatten.

Til slutt så måtte nostalgiske Tove absolutt ta en kveldspadletur over til Husvær, der vi bodde i fire magiske dager i fjor.

 

Blikkstille.

 

De syv søstre holder øye med oss.

 

Jeg fant masse blåskjell i fjæra, og ville nesten ikke dra derifra. Jeg spiser ikke blåskjell, men de er så fine å se på.

 

 

 

Å padle er noe av det beste jeg vet. Det er litt ståk og styr før vi kommer oss utpå, men siden er allting glemt.

Bare minnene er tilbake. Det er såvisst ikke bare, bare, for dem skal jeg nyte godt av i vinter, mens jeg planlegger nye eventyr.

Da vil jeg helt sikkert til Træna.

 

Siste kvelden syklet jeg en lang tur for å ta farvel med Herøy, for dette er virkelig en perfekt sykkel-øy, med fine veier og lite trafikk. Jeg fant igjen sykkelgleden i løpet av disse sommerdagene.

Ha det bra, Dønnamannen, og på gjensyn.