Jeg forelsket meg i Vega, selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk. Da vi kjørte av ferga, og startet reisen mot Vega Kystgård, så fikk jeg litt kalde føtter. 

Det var jeg som hadde funnet dette stedet, og da følte jeg på ansvaret. Det virket da unektelig litt øde og jordbruksaktig her. Det er fint det, også, men landskapet måtte da åpne seg for oss snart?

Vi ville jo til havet.

 

 

Selvfølgelig var det hav på alle kanter, og jeg kunne puste lettet ut, og dermed puste fritt.

Den første dagen hadde vi ikke annet valg enn å hekte kajakken av bilen, for havet var blikkstille. Det er da det er best å padle, for jeg liker ikke ekstremsport.

Jeg er en godværspadler, og været sviktet oss ikke i det hele tatt mens vi var der.

Idyllisk bilde som oser hvilepuls, men like før så spratt den ene av oss fra stein til stein for å teste selvutløseren på mitt nye kamera. Kameraet har ligget i eska si i over et år, fordi jeg bare har gått i en stor sirkel rundt. Jeg liker ikke ny teknologi, selv om det er enklere enn jeg tror, å lære noe nytt.

Sånn har jeg alltid tenkt.

 

 

På dette bildet er det både høye fjell, hvite strender, blikkstille hav og en kjekk kar. Det var helt riktig å ta ham med til Vega, selv om det var han som tok med meg. Jeg lente meg tilbake, og overlot til Kjell å vise vei.

I vinter har jeg et mål om å bli en skikkelig god kartleser.

 

 

Her er strandhogg nummer to, for det var hvite strender både her og der. Når det finnes så mange fine strandperler, så er det lett å finne ei strand som ikke kryr av folk. Min egen strandpromenade, der jeg slapp å snuble i solstoler og andre mennesker.

Nesten alene i verden, for noen ganger må jeg ha det sånn. Særlig når jeg er så heldig å kunne velge stillheten selv, og samtidig vite at jeg har mange rundt meg, om ikke akkurat der og da.

 

Jeg hadde glemt bikinien på Frøya, så da måtte jeg ty til undertøyet, og tørke i sola etterpå. Det går ikke an å være på ei sånn strand uten å hoppe i havet, og det var ingen som så meg likevel, for vi var jo alene i verden.

 

 

Her er brygga som vi bodde i. Den røde brygga som jeg hadde drømt om siden i fjor, selv om jeg aldri hadde møtt henne. Egen leilighet oppe, og med dusj og toalett nede. Til og med et ekstra soverom, som vi kunne gjemme alt medbrakt utstyr i.

 

Rett ved siden av den røde brygga så lå verdens eneste ærfuglmuseum. Jeg liker ærfugler, så vi måtte selvfølgelig dit. Det var en kortreist og fin opplevelse.

Ærfuglduna er verdens letteste og mykeste dun. Jeg ønsker meg ei sånn dyne, men da må jeg hente fram mellom 40 og 50 tusen kroner fra under madrassen, så det får bli en annen gang. En annen gang skal jeg også besøke Lånan, for det gjorde vi ikke denne gangen.

Det er fint å ha noe å glede seg til

På dunværet Lånan holdes ærfugldriften fortsatt i hevd, og det er mulig å besøke ærfuglene der ute på visse tider. Der ute blir man møtt av fuglevoktere, som tar med gjestene rundt.

For det er gjester vi er, i ærfuglenes rike.

Minken er en ubuden gjest, som fremstår som rene lystmorderen. Da er det fint å ha fuglevoktere.

 

 

Vegaøyan er et paradis, for den som liker nærhet til hav og himmel.

 

 

På Vega var det fine veier og lite trafikk, akkurat som på Herøy, så vi syklet avgårde nesten uten mål og mening. Vi møtte en mann som syntes vi var modige når vi syklet her, for det var så mye trafikk. Jeg trodde først at det var ironi, men hann var visst dønn seriøs.

Da skulle du vært på Frøya, tenkte jeg, og så syklet vi til en endestasjon med utsikt mot Søla.

 

Sjå Søla, høgreist, bratt og blå,
de ville geiters fjell,
som huldreslott med sølvtårn på,
i avdags-glans mot kveld.
Og i nordvest eit hildreland
av øyer og av skjær,
med hav og himmel som i brand,
før natta skuggar bær. 

– Oskar Næss –

 

 

Jeg sa at vi hadde fint vær hele tiden, og det hadde vi. Det er en kjensgjerning at det blåser på toppene, så dette var også Vega. Det var solskinn på brygga, og tykk skodde i fjellet. Vi skulle 725 meter opp for å se på utsikten, men den så vi ikke komme.

 

 

Halvveis oppe så funderte jeg over hvorfor de hadde satt løypepinner tette som hagl, og hvorfor var pinnene så høye at de nesten rakk inn i himmelen? Sånn snakker ei som ikke har peiling, og som bor på ei øy der det høyeste punktet er 76 meter over havet.

 

 

Det var full vinter i fjellet, og null sikt.

 

Jeg tenkte på Ellen, ei av mine venninner, da jeg gikk i tåkelandet. Plutselig lyste det i ei lita og Vilderosa tue midt i alt det grå. Jeg tok med en flik av det rosa opp til toppen, for som frøyværing så har jeg aldri vært så nær himmelen som 725 meter over havet.

Jeg plantet den ved varden, og sendte en klem til Ellen.

 

 

Endelig oppe,

 

 

og endelig på tur ned.

 

Utsikten fra høye fjell er storslagen, men jeg liker meg best på brygger og svaberg.

 

 

Denne båten tror jeg lå der bare til pynt. Den lå der hele tiden, og det synes jeg var en fin gest. Den kommer til heder og verdighet etter at den har gjort jobben sin, og får være der den trives best, selv om den er for gammel til å være produktiv.  Den får blomstre i sitt vante miljø, og den gir meg noe å tenke på.

 

 

Nå kommer det bilder og øyeblikk på løpende bånd, fra den beste kvelden av dem alle.

Kveldspadling er noe helt spesielt, og særlig under midnattssola. Det stilner som regel av til kvelds, og da går hav og himmel nærmest i ett. Fargene endrer seg i takt med lyset, og verden er et vakkert sted.

 

 

Ute ved denne lykta så rislet det litt nedover ryggtavla mi ei stund, for det er en grunn til at lykta står der. Den varsler om utrygt farvann, og jeg tittet rett ned i noe jeg ikke helt visste hva var, fordi jeg ble litt redd. Nøkken, kanskje?

Det var lyst og mørkt, og fryktelig spennende. 

 

Midt i alt det blikkstille ved lykta, mens det kriblet langs ryggraden, så prustet det et stykke unna meg. Ei nise!

Ikke et spor i sjøen, annet enn en finne som regelmessig stakk opp av havet. En eleganse som tok pusten fra meg. Jeg sendte en tanke til Anette, for Anette og jeg har en felles fascinasjon for niser. Vi har opplevd dem sammen før, på nært hold.

Hun skulle vært her.

 

Hils på Bryggas skrekk, og Bryggas store sjarmør, i en og samme fugl. 

 

 

Vi ble venner ved første blikk, og begge elsker cheez doodles.

 

Hva har du i glasset i kveld?

Hvitvin, som vanlig. Egentlig er jeg mest glad i rødvin, men ikke når det er sommer. 

 

 

Jeg kunne skrevet side opp og side ned bare om måkene, og jeg kjente igjen kameraten min blant mange hundre. Disse måkene hadde helt andre lyder enn de jeg møter på Frøya. Jeg tolket det som goddemt-lyder, fordi de alltid er stappmette på fersk fisk og andre godsaker.

Brutus og en annen måke havnet i basketak mens vi satt der, fordi den ene prøvde å stjele mat fra langt nede i halsen på den andre. Det skulle ikke være nødvendig når det er mat overalt, men det var sikkert en slags maktkamp. Min bryggesjauer vant selvfølgelig overlegent, etter en kamp på liv og død.

En stund så trodde jeg at begge to druknet, for de barket sammen i sjøen.

 

 

De satt på bryggetakene og voktet hvert sitt territorium, det er jeg sikker på. De lever i et eldorado, for det er like mange tyske fisketuristene som måker på Nes. Fiskerne renset fisk, og måkene tok seg av resten(e).

Etterpå kom de til meg, for livets dessert. Måkene, altså.

 

 

Måken –  det er bølgeslaget

som har skapt seg om til fugl.

– Andre Bjerke –

 

 

Jeg satt oppe nesten hele natta, for sola ville heller ikke legge seg.  Det er ikke hver dag jeg har en sånn utsikt fra mitt vindu mot livet, så selvfølgelig måtte jeg nyte det.

 

 

De siste bildene er tatt den samme kvelden, og det er Kjell som har tatt dem. Fargespillet er vidunderlig vakkert, og måken er med.

Det er flere enn meg som nyter midnattssolas rike, og som kjenner forskjell på storm og stille, for dette er også en godværspadler på livets hav.

 

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,

bort fra mæ, 

og at æ mått stå igjen.

Ha æ lært dæ nåkka godt,

va æ ærlig i stort og smått,

og kan æ sei æ gjor mitt beste,

lille venn.

– Åge Aleksandersen –

 

Da jeg så dette bildet, så sendte jeg en tanke til mine to kjære barn, som ikke lenger er barn, selv om de alltid vil være barna mine. Hjelpe meg, så glad jeg er i dem, og så dyrebare de er.

De er jo det beste jeg har.

 

Tenk å få avslutte ei sånn natt, og ha en ny dag i vente, med ei sol som aldri går ned, og sammen med den jeg er glad i.

 

 

På gjensyn, lille venn. Jeg håper at vi møtes neste sommer, på den samme brygga, selv om jeg også drømmer om Lovund, Træna og Lofoten.

 

 

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel.

 

 Gå mot vinden, klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er lang dette landet.

Det meste er nord. 

– Rolf Jacobsen –