Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ordene mine. Det er veldig fint at mange faktisk leser det jeg skriver, men det beste er at jeg glemmer alt rundt meg mens jeg stabler bokstaver. Jeg stiller dem opp som Dominobrikker, og da er det nok at jeg puster på det første ordet.

Når jeg puster på det første ordet så stryker det borti det neste, som igjen tar med seg det tredje og så videre.

Når siste ord er sagt, så kjenner jeg en lettelse over at de har samarbeidet om å nå et mål. De har stått side ved side, og de har gitt mening, for hver for seg har de nesten ingen betydning. Bortsett i fra ord som JA og NEI, da. De står ganske støtt alene, og behøver ikke flere enn seg selv, særlig om de blir skrevet med store bokstaver.

Først og fremst så har de alltid vært der, uten at de har våget seg fram i lyset, av frykt for å sprekke og bli til ingenting. Er det ordene som har gitt meg selvtillit, eller har min nye selvsikkerhet gitt meg mot til å sette ord på tankene?

Jeg vet at ordenen mine har vært ei lun kappe, som har varmet den sørgende. Jeg vet at ordene mine har gitt venninna mi styrke i tunge stunder.

Jeg vet at ordene mine kan få andre til å le, om vi deler den samme form for humor, da. Helst liker jeg å le av andres historier, for jeg er dårlig på å sette liv til ordene når de kommer i muntlig form. Jeg lener meg heller tilbake og lytter når andre broderer ut detaljer. Sånne detaljer som maler et bilde, og som jeg kan le av, en sånn hysterisk latter som får fram tårene.

Ordene mine kan til og med ramme hardt, særlig når jeg er sur eller sinna. Jeg er en mester i å benytte meg av ironi, for det svir skikkelig, spesielt når motparten hater dette virkemiddelet. Da kjører jeg på med mer av samme sorten, og vrir kniven rundt i såret, helt til jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet.

 

Jeg ser for meg at ordene som jeg skriver er masker til strikketøyet mitt. Jeg fletter dem inn i hverandre, sånn at de danner et mønster. Jeg velger de fargene som jeg liker best, og jeg lager det mønsteret som jeg aller helst vil ha. Jeg velger meg blått, sennepsgult, brunt og vinrødt, fordi jeg er høst, og fordi havet alltid er en del av meg.

Mønsteret blir til mens jeg strikker, for jeg har ingen oppskrift, og jeg ser det nå, at det blir veldig fint. Det blir akkurat sånn som jeg har drømt om at det skal bli.

 

VEIEN

Jeg finner veien som jeg helst vil gå

og krysser fingrene og håper på,

at havets datter ikke snubler mer

men at jeg reiser meg og fortsatt ser,

hva som er rett, og hva som synes galt

sånn at jeg kikker opp, og får fortalt,

hva som er kronglete, men riktig vei,

for lille, store, sterke, svake meg.

 

Jeg vet at det er veldig lett å gå i kne

for livet har en gang fortalt meg det,

å ta et bittelite dansetrinn

som slipper masse sol og varme inn,

det hjelper ofte mye, eller kanskje litt

når livet stopper opp, og blir litt stritt,

jeg snører hvite ballerinasko

for da blir dagen lys og lett og god.

 

Jeg er ikke spesielt glad i å danse, men ordene lever sitt eget liv, som i en dans.