Å la ordene komme ut i form av et dikt er kjempeskummelt. Det er mye mer utleverende enn å skrive en kilometer lang tekst. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er kanskje fordi at ordene står så alene.

De blir mer synlige, og får mer kraft, på en måte.

De har ingenting å gjemme seg bak, og de kan ikke ligge på lur mellom linjene. Det er en ganske naken følelse, særlig for ei som alltid har vært tilkneppet.

Men det var før.

Nå tar jeg sats og kaster meg ut i det rosa og blå, så får det briste eller bære. Det kan bli et stup til 20 i stil, eller det kan ende i et realt mageplask, som svir lenge etter at jeg har landet.

Den som har landet på magen vet at det gjør vondt, men det går over av seg selv. Det gir ingen varige men, så jeg har ingenting å tape, bortsett fra at åpenhet er å balansere på line.

Åpenhet kan være fint, og åpenhet kan være provoserende. Jeg er helt avhengig av å feste blikket på et punkt langt der framme, for da vet jeg at jeg vingler mindre.

Da er det mye lettere å sette den ene foten foran den andre, for med en gang jeg ser meg tilbake, eller så fort jeg titter ned, så kommer angsten for å falle.

Jeg hadde aldri trodd at 40-årene skulle bli mitt tiår, på godt og vondt. Det tiåret da jeg skulle bli vitne til min egen personlige forvandling, for det er hva det er.

En forvandling.

Jeg tar ansvar på jobb, og jeg uttrykker tydelig hva jeg mener. Jeg våger å ta egenrådige valg, som er bra for meg selv, og i det lange løp bra for dem som er rundt meg. Jeg har lært å lytte til min indre stemme, og enda viktigere, jeg har lært å følge det som den indre stemmen forteller meg. Det som kalles magefølelsen, kanskje.

Mageplask og magefølelse; det er i magen det kjennes best.

Det sitter massevis av nerver og følelser gjemt i magen. Noen ganger vaser de seg ihop som et fiskegarn, sånn at alt blir en stor floke. To ganger har denne knuten vært så hard at jeg nesten ikke holdt det ut. Jeg skjønte ikke hva det var, for det var så fysisk vondt at jeg trodde jeg skulle dø av det.

Det var som en hær med soldater, som marsjerte og invaderte det landet som er mitt. De tråkket på nervene mine, sånn at jeg både kauket og spydde.

Jeg, som egentlig er lydløs.

I ettertid stilte jeg diagnosen selv, som jeg noen ganger gjør, fordi det er jeg som kjenner kroppen min best. Når jeg kjenner antydning til det samme nå, så hiver jeg innpå to Naproxen, fyller en plastpose med glohett vann og legger på magen, samtidig som jeg legger meg flatt og tar noen dype magedrag.

Så fnyser jeg litt av legen som trodde at det var luftsmerter, mens jeg liker den legen som var enig med meg, han som lyttet og forsto.

Jeg har ikke tålmodighet med floker. Da kaster jeg heller garnet og kjøper et nytt. Hadde det bare vært så enkelt, men det er det ikke. Jeg må pent bruke den tiden det tar, for jeg kan ikke fange nye øyeblikk i garnet før flokene er borte.

Da jeg gikk på søndagsskolen, så samlet vi fisk og stjerner i garnet. Hver gang vi møtte opp så fikk vi en fisk, og når vi hadde samlet et visst antall fisker så fikk vi en gullstjerne. Det var sånn stas å få den gullstjerna.

 

 

Det var en stjernestund, og helt sikkert en sjøstjerne.

Det er sånn jeg gjør det nå, også. Jeg samler på gode øyeblikk, og det betyr at jeg samler fisker i garnet mitt. Jeg prøver å nøste opp i flokene etterhvert som de kommer, sånn at jeg slipper å bruke så mye tid og krefter på å løse dem opp.

Så er det stjernestundene. Jeg husker ikke om jeg fikk dem etter fem eller ti fisker, men jeg husker følelsen det ga å få dem. Jeg går aldri rundt med en lykkefølelse som varer lenge, det er heller ørsmå lysglimt. Plutselig er følelsen der, og så fordufter den, like fort som den kom.

Helt til neste gang jeg finner ord som gjerne vil bli til et dikt, for ordene er som stjerner. Jeg samler på dem, og jeg deler dem ut.

Jeg er ganske stolt over å ha kommet dit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg finner ord som passer til tankene mine. Jeg er glad for at den indre stemmen har kommet opp til vannflata, sånn at den kan ljome så høyt at til og med JEG hører det. 

Det har jeg merket når jeg sitter i kajakken, sånn like over vannskorpa. Stemmene bærer veldig godt, og det er lett å høre hva andre sier, selv om de er langt unna. 

Det er nok å hviske, nesten. Hviske til seg selv.