Noen ganger er isen så mange centimeter tykk at jeg kan ta på skøytene og seile trygt avsted. Jeg seiler ikke da, men vakler, akkurat som en liten kalv som prøver å stable beina under seg for aller første gang. Stoltheten i blikket når den mestrer kalvedansen i duggvått gress.
Det er ikke ofte isen legger seg så trygg at jeg kan øve inn en fin teknikk, men det er veldig moro å prøve, og prøve, og feile, og prøve igjen, helt til jeg klarer det.
Det er pur lykke en godværsdag i januar, eller noe sånt.
Andre ganger er livet en sølepytt i desember, når frosten hilser på. En blank vinterdag som legger ei tynne hinne på vannet. Ei sånn hinne som det er fristende å trå på, selv om jeg vet at den ikke holder vekta av tankene mine. Den knaser under føttene, men det er deilig likevel. Jeg klarer ikke å la det være, for jeg vil høre lyden av isen som brister.
Jeg synes at lufta er mye bedre å puste inn når den er frisk og kald og klar. Fargene er mye finere, og den lukter mye bedre enn sommervarmen gjør.
Sommerlufta har lovnader, drømmer og gjøremål.
Våren har håp, knopper og forventning i navnet sitt.
Vinteren er sørpe, snøkrystaller og julehjerter.
Høsten, da,
den har plommer, lyng og vakre blader,
hvile, hav og fjell,
strikketøy, kakao og lys,
ro, mørke og trygghet,
kjærlighet, ullsokker, Lindmo, Stjernekamp, taco, knasende grus, røsslyng, tyttebærsyltetøy ( som mamma har laget ), verdens beste plommechutney ( som Ellen har kokt ), venninner, stjernestunder på kalenderen, rødvin, hjertevenn-kveld den 21. Oktober, turer uten båndtvang, venninner en gang til. varme ord, logrende hund, nystekte boller, mislykket vannbakkelse ( jeg får det aldri til, men gir aldri opp ), forfatterdrømmer, dikt, hjemmets lune rede, fotturer, bjørkeved
og masse tanker,
året rundt.
Og høsten er tid til å lese det du skriver💖 Tusen takk for ordene dine 😍