En morgen full av fuglesang
og begynnelser.
I dag skal vi støvsuge under sofaen,
skaffe nye frø til småfuglene,
vanne tomatplantene og solsikkene,
rydde leker inne og ute.
Men først bare sitte her
på trappen med kaffekoppen
og kjenne at det varmer
av solen utenfra
og kaffen innenfra.

– Hege Woxen –

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette diktet får meg til å innse at alle de små tingene som vi gjør hver dag er dyrebare stunder, men først den rykende varme morgenkaffen. Alle disse rutinene, og alt det uplanlagte, som bare kommer til oss ut av det blå, det er det som ER livet.

Jeg liker begge deler. Jeg er glad i rutiner, og jeg elsker små overraskelser i hverdagen. Jeg elsker å få, men aller mest å gi.

Gode tanker og gode handlinger forplanter seg, det er derfor vi må være bevisst hva vi utstråler.

Sinne, glede, sorg, bitterhet, oppgitthet, mot, sarkasme, frustrasjon, lykke, og alt det andre som vi består av; klart det må opp, og ut i lyset.

Bare det ikke blir kronisk.

Det går ikke an å være kronisk lykkelig, heller, for lykken kommer bare i små, flyktige glimt, og kanskje når jeg minst venter det. Som trillende perler, på en måte.

Når jeg dør, ryker en sølvstreng
med glatte perler
som triller gjennom landet og renner hjem
til muslingmødrene på havets bunn.

Hvem vil dykke etter mine perler når jeg er borte?
Hvem vil vite at de var mine?

Hvem kan gjette at hele verden,
en gang,
har hengt rundt min hals

– Jostein Gaarder –

Jeg har tatt et valg, der jeg bevisst omgir meg med venner som puster luft under vingene mine. Vi flyr sånn som gåsa gjør, i formasjon. Vi bytter på å fly i tet, sånn at resten av oss kan ligge i rygg og spare krefter.

Nå går det helt greit å ta ansvar for de andre, for jeg er ikke lenger en pjusket liten fugl. Jo, forresten, den pjuskete lille fuglen har bygd rede på hodet mitt. 

Den er trygg der, for den hører til.

Jeg sparker ikke en forkommen fugl ut av redet. Jeg lærer den heller å fly, og gir den tillit nok, sånn at den søker tilbake til det kompliserte hodet mitt.

Ettersom jeg har dårlig retningssans, så er denne tilliten like viktig som fyrlykta er for sjøfarende.

Den blir et lys i mørket.

Andre mennesker sine dikt er lykkestunder for meg. Jeg kan faktisk navigere etter dem, særlig når jeg ikke klarer å finne de riktige ordene selv.

Det finnes dikt som slår meg i bakken, selv om jeg lever i lufta. En virvelvind av sterke ord. Det er fint det også, for på bakken finner jeg frø som jeg kan leve av. Små, små ord, som til sammen gir mening.

Ingen kan overleve bare på luft og kjærlighet, vet dere.

Var eg henne
Så ung og med alt alvoret
Trua som kunne flytta fjell
og viljen til å stå opp
Var eg henne
med dei vare stega og den
blinde tilliten til det gode
Er ho framleis i meg
etter alle tapte slag og sigrar
Er det ho som sit ved havet
Som ser på dansande bølgjer
og enno ventar
Er det ho

– Bente Bratlund –