Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lengselen, savnet
du bærer navnet
mykt rundt håndleddet ditt.
Gleden, sorga
du løfter blikket
smiler og gråter litt.

Bobler, latter
du finner skatter
alt som er Vilde sitt.
Tanker, minner
du gjemmer alle
innerst i hjertet ditt.

Stjerna, sola
søteste Vilma
varsomt i handa di.
Lykke, varme
gnistrende øyne
mormor er bare mi.

Vinter, sommer
dager som kommer
tida er bare di.
Hjerter, venner
ingen vet veien
men vi går sammen vi.

-Tove-

Det er vinter, og vinter betyr snø. Her ei natt så våkna jeg til vinterlandskap, men det var bare inni hodet mitt. Nei, jeg er ikke nedsnødd, eller jo, kanskje av og til. Av og til er jeg så nedsnødd at jeg ikke husker, men heldigvis er det mye jeg aldri glemmer.

Denne natta dalte det massevis av ord ned fra himmelen, og disse ordene ble til et dikt, helt av seg selv. Jeg sprang i barføttene ned trappa, satte i gang kaffetrakteren og noterte ned hvert eneste ett av ordene som landet på nesa mi. Snøkrystallene smeltet og ble borte, men de rakk å sette spor.

Varige spor. Så er de ikke borte likevel, da.

Dette diktet ga jeg til venninna mi, Ellen, og hun likte det. Takk og pris, for jeg er litt redd for å tråkke sorga hennes for nær. Hun sa at ordene var gode og varme. Jeg tror at hun er glad for alt det som vi husker – det er nok godt for ei mamma, det – og jeg fikk lov til å dele diktet med hele verden. Hun er så klok og raus.

Tusen takk, kjære Ellen. 

Jeg vet at jeg har skrevet om dette mange ganger før, men det synes jeg er helt greit. Jeg klarer ikke å la være. Jeg vil helst ikke unngå å la meg berøre, igjen og igjen. Jeg gir blaffen i om noen synes at jeg gjentar meg selv, for det er dette som er livet.

Etter at jeg ble sykepleier, etter at jeg kom ut av skallet, etter at jeg begynte å blogge, etter at jeg skjønte hva som betyr noe og etter at jeg fant igjen meg selv, under snøen en plass, så har jeg møtt så mange fantastiske mennesker, hver på sin måte. De var der sikkert hele tiden, men jeg våget ikke.

Det meste løsnet da jeg valgte å sette ord på ting.

Jeg elsker å skrive. Ikke romaner, men små snutter. Små snutter om livet og kjærligheten og jobben og menneskene, om håp og livsglede og om glimtet i øyet.

Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når jeg kan dra en spøk, og får ord med snert tilbake. Når et blikk er nok til å sprute ut i latter, midt i alvoret. Når vi er på samme frekvens, selv om jeg ikke aner hva det handler om. Hvordan kan jeg vite det, hva det handler om?

Jeg har ikke peiling.

En ting til, som jeg har sagt mange ganger før, jeg lister meg alltid på tå inn i et hjem. Jeg er sykepleier-gjesten, hun som bare er på besøk, men som kan gjøre en forskjell. Hun skal ha kunnskap om mye, og hun skal svare på vanskelige spørsmål. Hun skal se etter tegn, og hun skal være ærlig. Hun skal se folk i øynene, og hun skal kunne litt om både vindretninger og om sykdomslære, inkludert omsorg og empati. En stor porsjon omsorg.

Heldigvis ligger styrken hennes i det siste, for hun har ikke peiling på vindretninger, selv om hun elsker å padle.

Da må jeg stole på andre, akkurat slik som andre stoler på meg. Jeg vet at det ikke er særlig smart, men jeg overlater til kjæresten å lese kart.

På jobb er jeg kartplotter. Når jeg er sykepleier så må jeg hjelpe andre å finne leia. Jeg kan hjelpe dem å forutse stormen som jeg vet vil komme, sånn at de rekker å bardunere fast det som betyr noe, men ikke alltid.

Det vet vi som bor ved havet.

Noen ganger kommer uværet som julekvelden på kjerringa, og nå er det snart jul. Jula er både varm og sårbar. Den er minner om det som var, og tanker om det som en dag kan bli. 

Jeg skal på kurs i januar og februar. Jeg skal lære mer om smerte og palliasjon, som betyr lindring. På min nye turnus så har jeg fått blå dager, som er øremerket kreftomsorg. Kreftomsorgen er hjertebarnet mitt, og dagene er blå som havet.

 2017 er ei ny bok med blanke ark. Den boka skal jeg fylle med ord, som kanskje kan bli MI bok. Det er drømmen min. Det første eksemplaret av boka skal Ellen få, fordi jeg er full av beundring over henne som menneske – det har jeg alltid vært, men enda mer nå enn før –  og ei av sidene i boka skal Vilde få, fordi hun lærte meg å være modig.

Vildestyrken er et lett dryss av snøkrystaller.  Florlette snøfnugg. Jeg tror at hun sitter på ei sky og puster dem ned til oss. Jeg tror hun smiler litt av oss, særlig når vi løper rundt for å fange dem.

Hvis det blir snø i jula, kan vi ikke legge oss ned og lage en engel til henne da?  Det blir mange engler på en gang. Jeg skal gjøre det! Jeg klarer nesten ikke å vente.

 Kjære Gud, la det snø.