Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er smigrende å se at mange følger bloggen min, selv om den er kjemisk fri for sminke, klær, hårprodukter og siste nytt på motefronten. Det er rørende. Jeg liker klær, jeg bruker mascara og det hender at jeg vasker håret. Jeg reklamerer ikke for noe, annet enn andre sine dikt i ny og ne. Likevel er det mange som leser, så jeg treffer sikkert en nerve.

Jeg er ikke bedre eller verre enn noen. Det er det som er så fint med å skrive. Det er mangfold i bloggernes univers, en himmel av stjerner som vil fortelle noe, og en verden av øyne som gjerne vil lese.

Tusen takk.

Et ørlite øyeblikk, for en stund siden, befant jeg meg høyt oppe på blogglista, som nr 15, tror jeg. Det var stas. Det varte akkurat så lenge at jeg rakk å kjenne smaken, og selvfølgelig husker jeg lykketallet. 15!

Den bloggen jeg liker aller best er Kona til. Hun skriver like morsomt som en flaske champagne. Jeg digger hennes tilnærming til livet og virkeligheten. Hun pynter ikke på noe. En spade er en spade.

Takk og takk for alle fine tilbakemeldinger som jeg får, både under fire øyne, og under innleggene. Til og med i kassakøen på butikken. Til og med der, ja.

Jeg kan sikkert virke fjern eller overlegen, men det er fordi at jeg alltid får hjerteklapp og besvimelsesangst på butikken, når jeg nærmer meg verdens ende, som er kassa. Jeg vet ikke hvorfor. Det handler ikke om betalingsvegring eller om trengsel. Hjertet løper løpsk, selv om kontoen er full og butikken er tom, noe den sjelden er.

Jeg er aldri sånn ellers. 

Ellers har jeg full kontroll. Ellers er jeg modig. Ellers tar jeg stadig nye sjanser. Ellers har jeg det bra.

Heter det angst? Det er iallefall ikke dødelig. Panikkangst vet jeg ikke hva er, for det har jeg bare lest om. Det er ikke SÅNN angst. Det er bare en ekkel følelse som lander i hodet, og forplanter seg til hjertet, sånn at det dirrer. Sånn at det blir vanskelig å puste.

Heter det stress? Jeg er aldri stressa på jobb, selv om alt står på hodet. Da er jeg en sånn klippe. En klippe som bølgene ikke klarer å rive med seg.

Men snakk til meg om julemiddager og innkjøp. Snakk til meg om organisering av helligdagene, om hvem som skal hit, og om når jeg skal dit. Har jeg husket surkål? Da blir jeg stressa, av sånne ting som andre bare trekker på skuldrene av. 

Særlig mannfolk. Joda, det ER sånn.

Angsten flakser rundt ørene på meg, og vingene sneier ansiktet. Et øyeblikk, bare, så har jeg kontroll igjen. Det er ikke farlig, og jeg dør ikke av det. Jeg blir sterkere.

Jeg blir sårbar og modig og sikker i min sak. Livet er en reise, og neste sommer vil jeg nordover igjen, for å bli venn med måkene på kaia.