Brevet

 

Jeg synes det er bedre å oppsummere året mitt på lillejulaften. Heller det enn nyttårsaften, for jeg liker ikke den dagen så godt, sikkert fordi den er en så tydelig grensa mellom dette året og neste år.

Da skal alle begynne på nytt, og da skal vi ha nyttårsforsetter. Vi skal slanke oss, og vi skal trene mer. Vi skal være mer takknemlig og mindre kravstor.

Særlig.

Jeg husker ikke om det snødde i januar, eller hvor grensa går, men jeg husker lyden av spoven på myra. Verdens beste lyd av vår, fordi den lyden er både melankoli og håp. Jeg har soveromsvinduet vendt den riktige veien, og midt i natta, ei vakker natt, trillet tonene inn gjennom vinduet og bort til øret mitt. Det øret som ikke vender ned mot puta, for aldri i livet om jeg sover på rygg.

Jeg pakket sekken og reiste nordover, til drømmeland, med drømmemannen. Først til Vega. Jeg forelsket meg i Vega, men Herøy og Dønna var også fint. Der fant jeg den roen som jeg av og til savner. Jeg fant den i kajakken, på sykkelsetet og høyere enn himmelen.

Himmel og hav!

Det føltes sånn, for jeg mistet nesten pusten, både av anstrengelse, høydeskrekk og ved synet av hele verden under meg. Det var magisk og ubeskrivelig vakkert. 

Jeg har gradvis tilvenning til det å bo alene nå, for datra har overvintret i Skjold. Nå har hun avtjent førstegangstjeneste, og er kulere enn noen gang, i mine øyne. Mor og sønn har klart seg fint dette året, selv om sjefen har vært borte. Sikkert fordi vi har hund, og garantert fordi vi er samme type menneske. Vi liker til og med den samme maten, han og jeg. Pluss at vi eier en etasje hver. Han snakker med hele verden fra rommet sitt, og jeg skjønner ingenting. I mine unge dager kommuniserte vi på helt andre arenaer, og klemte oss sammen i telefonkiosker.

Jeg er ikke en sånn mamma som ringer dem annenhver time, for jeg liker ikke å prate i telefonen. Jeg tenker heller at intet nytt er godt nytt, og alt er nytt under solen.

Jeg har fulgt mennesker hele veien fram, hvor nå det måtte være. Det er det ingen som vet, og det bryr jeg meg ikke om, for det er deres sak. Bare deres. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Jeg har trening i å holde maska, og venter til jeg kommer ut i bilen med å være hele meg. Det funker nesten alltid, men ikke bestandig.

Jeg er alltid tilstede med hele meg, og noen ganger blir jeg overrumplet. En gang satt jeg plutselig og åt fruktcoctail sammen med en gubbe, før jeg rakk å takke nei. Vi satt på hver vår side av brødfjøla, og fløten gikk ut av seg selv. 

Jeg overlevde.

Jeg er der også for dem som ikke overlever. De som behøver at jeg viser omsorg, kunnskap og trygghet. Jeg er enda mer glad i jobben min dette året enn det jeg var i fjor, for jeg har forandret meg sånn. Jeg har vokst som menneske, og jobbet hardt for selvtilliten og selvsikkerheten. Jeg har erobret meg selv, eller gjenerobret, for jeg har jo alltid vært der et sted. Det har tatt tid å komme dit. Jeg har vært skjelven i knærne, og redd for høyder. Jeg har listet meg bort fra utfordringer og unngått den vanskelige samtalen.

Men ikke nå.

Jeg har foreldre som hjelper meg med alt mulig. Det har de alltid gjort. De har lært meg å bli glad i naturen, så det er ikke nytt av året. Vi har alltid vært mye ute, takk og pris, for natur er medisin.

Jeg har broren min et steinkast unna, men noen ganger tror jeg at vi bor på forskjellige planeter, uten forbindelse. Vi burde besøkt hverandre mer, og han skylder meg en båttur til Supen Pøbb. Det har jeg bestemt, flere ganger.

Noen ganger savner jeg en søster, for brødre kan være håpløse å betro seg til. Han fikser ikke smalltalk, og det er hans egne ord.

Jeg er like redd for bensinstasjoner som jeg var for to og fire år siden, og jeg hater edderkopper. Jeg liker ikke konflikter, og er av og til feig. Jeg er til og med pinglete noen ganger, men ikke ofte. Det var før, det.

For hundre år siden.

 

Jeg har fremdeles kjæreste, som jeg besøker av og til og alt for sjelden. Vi rekker ikke å bli lei av hverandre, heldigvis, for neste sommer vil jeg til Lofoten med ham. Vi har bestått ferietesten to år på rad, så det er et godt tegn.

Jeg har ikke grønne fingre, men jeg har peiling på vennskap. Det siste året inneholder både hytteturer, messenger-hjerte-chatting, isbading, strikkekvelder, vinkvelder og mye mer enn det. Hele året har vært en venne-reise, og vi har delt alle fire årstider.

Anette og jeg arrangerte Hjertevenn, til inntekt for Vildes Minnekonto. Jeg er stolt over det. Vi klarte det målet vi satte oss. Vi ville skape en varm og lys kveld, og ikke en minnestund. Det aller beste er at familien til Vilde synes denne kvelden hedret minnet hennes på en fin måte. Det er også fint å tenke på det samarbeidet som vi to hadde, og den hjertevarmen vi møtte overalt. Vi var så enige hele veien, og det ble så bra. 

Vi er hverandres hjertevenn, og noen har foreslått oss til Årets Medmenneske. I den kategorien har jeg en annen favoritt, men det er stas at noen har tenkt på oss i en sånn sammenheng.

Tusen takk!

 

Nå skinner grana, og Milla sover ved siden av pakken med lyd i. Hun vet at den er hennes, og gleder seg til i morgen. Det gjør jeg, også. Nå skal jeg nisse litt, og henge opp julestrømper, for i natt er alle barn.

Jeg har skrevet mange innlegg etter at jeg begynte å blogge. Det har til og med blitt noen dikt. Jeg har truffet mange flotte mennesker, og fått så mange fine ord tilbake. Jeg er takknemlig.

Neste år vil jeg skrive bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Ønsker deg en god julefeiring 🎄ta vare på dem rundt deg. Er så stolt over at jeg kjenner deg. Du er tilstede når føler for det,men jeg føler at du bestandig egentlig er der. Du er et fantastisk flott menneske. Kos deg i jula Tove.
      Kjempeklæm sendes.
      PS er i Elverum og feirer jul med alle mine, noe jeg setter stor pris på.
      💗💗

    2. Tusen takk for ordene dine, Ragnhild. Jeg har alltid vært glad i deg <3 Hils så mye til til gjengen din, og spesielt til Knut Egil 🙂

Siste innlegg