Jeg tenner den magiske lykta som jeg fikk i julegave, og lar freden senke seg. På lykta står det hjerte, og når jeg tenner et lys inni, så står det plutselig hjertevenn.

Ett av de fineste ordene som jeg vet om.

 

HJERTEVENN

Tenk å ha en hjertevenn,

det er som å komme hjem,

fargestifter har vi begge,

sammen kan vi fargelegge,

tegne hele verden full,

venner veier mer enn gull.

 

Tegne alt det som vi ser,

de som gråter og som ler,

trøste litt og glede andre,

hente styrke hos hverandre,

samle minner på et strå,

drysse deilig sukker på.

 

Er du trist så trøster jeg,

er jeg borte ser du meg,

det er alltid godt å vite,

ordet er så bittelite,

hjertevenn, et pust på kinnet

verdens aller beste minne.

 

Lyslykta ble til et dikt. Jeg har tro på at gode gjerninger og varme ord forplanter seg. Vi kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Jeg vil ikke at bloggen min skal være et sted der jeg kaster meg ut i politiske diskusjoner, eller at bloggen skal bli en plass der jeg hevder mitt syn på flyktningekrisen og andre kriser. Jeg velger heller å fokusere på medmennesket, sett gjennom mine øyne.

Derfor beundrer jeg Evelyn Pettersen, og alle de andre som reiser ned for å jobbe i flyktningeleirene. Jeg er sikker på at jeg ikke vet hva det handler om. Det kan jeg umulig vite når jeg sitter hjemme i stua, i pysj, og med verdens varmeste tøfler på beina.

 

 

Jo, jeg leser avisa, og jeg ser bildene, men likevel. De har ikke et ansikt. Jeg kjenner dem ikke. De er bare en av mange som er utenfor min lille og trygge verden. 

Evelyn er venn med dem, for jeg har snakket med henne. Jeg tror hun har mange hjertevenner, og jeg vet at hun lengter tilbake. Jeg heier på alle som gjør en forskjell, men akkurat i år så håper jeg at hun blir Årets Medmenneske. 

 

 

 

I stedet for å bruke penger på fyrverkeri, som jeg aldri gjør ellers heller, så skal jeg heller gi et bidrag til henne på bildet, så hun kan reise tilbake. Hun reiser sikkert likevel, men likevel. Noe kan jeg gjøre, for en bitteliten

DRÅPE I HAVET.

 

 

Det var Anette, hun med hjertevenn-lykta, som satte meg på tanken, fordi hun skrev et dikt på veggen sin, om dette med flyktninger og fyrverkeri. Evelyn skal iallefall få en engel, for dem har jeg strikket mange av i jula, innimellom de sju slaga.

 

 

Jeg får tid til det jeg vil ha tid til, heldigvis.

Jeg har hatt fobi mot krim, men ble “lurt” til å se en episode av Mordene i Fjällbacka, nå i romjula, og dermed var jeg solgt. Grusomt, finurlig og spennende. Jeg har aldri tatt i ei krimbok, men det skal de bli en slutt på. Dessuten har jeg strikket så mange engler at jeg kan dem utenat, noe som betyr at jeg kan strikke og se på TV samtidig. Å se på krim krever full konsentrasjon, for da er jeg etterforsker, har jeg merket.

Og så er det godt å glemme seg selv for en stund.

 

I går pratet jeg og kjæresten om bloggen min. Jeg tenkte på hva jeg kan gjøre for å promotere bloggen, for jeg vil gjerne leve av å skrive, selv om jeg er sykepleier i hjertet. Andre bloggere reklamerer for sminke, hårpodukter og klær, blant annet, sa jeg til ham.

Hva han svarte?

–  Du kan jo reklamere for Sørlandschips. Og rødvin. –

Jeg elsker begge deler, eller alle tre.

 

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv.

– Arnulf Øverland –