Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Av og til så snubler jeg over dikt som treffer meg midt i hjertet. Som dette:

Dagens ord er vart

og varsamt

og går stilt i døra

der det kjem listande

med lyset

og kviskrar:

Det skal nok gå.

Me tek eit andedrag i lag.

– Helge Torvund –

Vakrere kan det vel ikke sies. Ordene er rolige åndedrag som klukker varsamt mot land; vuggende, vuggende.Jeg elsker å se på havet, i all slags vær.

Og jeg elsker å tolke dikt.

Den første dagen i et nytt år gir meg alltid en merkelig følelse. Jeg smeller ikke til værs som en nyttårsrakett, og drysser glitter over verden. Jeg er mer vemodig og tankefull. Derfor unner jeg meg et glass funklende vin, så vi kan funkle sammen.

Ett glass i hver fot, så vi kan by hverandre opp til dans.

Jeg håper at det nye året – som er fortsettelsen på livet mitt – blir fint. Like fin som denne helga har vært. Jeg håper at jeg får bruke mye av tiden min til å skrive, for da er jeg i min egen verden. Så håper jeg at jeg av og til kan la penna ligge, for det er i møte med andre, og midt under den gode samtalen, at magi blir til.

Og inspirasjon blir født.

Jeg vil være et nysgjerrig menneske som gyver løs på livet. Jeg vil vil være var og varsam, selv om jeg drømmer om å klatre høyere opp på blogglista, og opp på det høyeste fjellet.

Da må jeg kanskje vise litt mer klør? Jeg vet ikke, men jeg har både pigger og klør, har jeg merket. Jeg pirker og provoserer, når jeg er i DET hjørnet, og jeg er engel i det andre. I det tredje hjørnet gråter jeg en skvett, mens i det fjerde og siste hjørnet bor hun som reflekterer og fantaserer og tolker og alt mulig annet rart.

Det er fullt i det hjørnet, nesten kaos, men det er der hun blir hel.

Hel, så jeg kan rekke hendene i været, mot himmelen over meg. Så jeg kan klatre og puste og tøye grensene mine. Det er sjelden jeg puster med magen, men jeg vet at jeg i andres øyne virker rolig og trygg. Jeg snakker sjelden på inn- og utpust, for det har jeg ikke nok ord til. 

La meg heller skrive.

La meg balansere på line, selv om jeg har høydeskrekk. La meg være sykepleier, selv om jeg bare vil skrive. La meg våge å være tilstedeværende, når jeg helst vil flykte.

Jeg har opplevd at jeg helst skulle ville flykte, bort fra ansvar og viktige vurderinger som jeg må gjøre, eller avgjørelser som jeg må ta. Det er da jeg opplever at roen senker seg. Da trekker jeg pusten ned i magen, faktisk. Da er jeg aldri i tvil.

Dette fikser du.