Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er visst kjent for å ha en komfortsone på størrelse med Værnes, men i går fikk jeg verdens beste klem. Jeg har fått mange verdens beste klemmer, men akkurat denne var årets første.

Jeg sovna på sofaen etter jobb i går, og det er like sjeldent som klemmene mine. Veldig sjelden, og bare en gang i blant. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å gi bort en klem, så kanskje kan jeg bli flinkere til å ta en høneblund, også. 

Min datter og jeg er veldig ulike på mange områder. Jeg elsker havet, og hun elsker skogen. Jeg løper rundt med støvsugeren, mens hun lemper stein, og har verdens største gummistøvler på beina. Hun sover i telt, sitter ved leirbålet, har tatt beltevognfører-lappen og er med på jakt. Den eneste av disse fire som tiltaler meg er leirbålet.

Å sitte ved et leirbål er mer beroligende enn å ta en blund. Det er nesten litt hypnotisk å se på knitrende flammer. Da er det bålet som er hele verden, og de fine menneskene som sitter rundt er bare mine.

Det finnes stjernestunder. 

Det finnes stjernestunder som forteller meg at vi er like likevel. Jeg er glad for å se at mine to ungdommer er selvstendige mennesker. De er ulike som natt og dag, og våger å være seg selv. Det har de alltid våget.

Hurra for personligheten, som er medfødt.

Men det er en kjerne inni der, en plattform av tanker, følelser og holdninger, som vi lærer underveis. Akkurat der kommer likheten fram. Jeg vedder på at det er mye de ikke forteller meg, og sånn skal det være, men jeg vet at vi har fortrolighet nok til å fortelle om det som ligger oss på hjertet.

Begge veier.

Ingen skal fortelle alt, men den varden av tillit som vi står på, er gull verd. Når det er datra som har bygget varden så har hun selvfølgelig lagt de største steinene nederst, så byggverket ikke raser. Lillebroren har gitt henne gode råd på veien, for han er en luring. Han er ikke den som roper så høyt, selv om han gauler når han er midt inne i et dataspill. Da er det full krigføring på loftet, eller hva det nå er de holder på med, for han kommuniserer visst med hele verden. Han roper til den andre siden av kloden.

Men ellers er han underfundig og tankefull, akkurat som meg. Han sa forresten en gang at når han ville ha svar på vitenskapelige spørsmål så spurte han sin pappa, men når det er snakk om psykiske ting, følelser eller rettskriving, da spør jeg deg, mamma. Jeg tok det som en kompliment, selv om det underforstått betyr at jeg ikke har peiling på planeter eller matematikk. 

Det er godt å høre noen som roper mamma når jeg går opp trappa for å legge meg. Jeg lister meg inn og blir møtt med åpne armer og verdens beste klem. Etter klemmen ligger vi på senga og hvisker hemmeligheter. Vi sorterer tanker og løser floker, hun og jeg.

Det skjer ikke så ofte, men det er som med lykka. Lykka skjer plutselig og uventet, og er en varme i brystet. Lykka er en gnist som blir borte i svarte natta, men varmen sitter i lenge etterpå

Så kan vi mate dette bålet nå og da, og sitte der hele natta om vi vil. Det lukter bål av klærne, og rundt oss er det ingenting, annet enn ei grein som knekker av og til. 

Hva var det?

( dette bildet har jeg rappet fra nettet et sted )

Sikkert bare ei nattugle, for jeg er så glad i ugler. Jeg er definitivt ikke ei nattugle selv. Jeg er A-menneske og kveldstrøtt, men kan glimte til og danse hele natta, akkurat som flammene. De danser sin egen historie.

Jeg tror det er derfor vi kan sitte og stirre inn i et bål ei hel natt. Flammene har en historie å fortelle, og vi møter oss selv, på en måte. Vi møter roen og stillheten som gir oss tid til å bare være. Det er så sjelden at vi bare er. Vi haster hit og dit, og vi tenker ditt og datt. Det er så mye vi må rekke hele tiden.

Det var derfor det gjorde så godt å ligge på senga og hviske i går, for vi gjør det nesten aldri. Det er derfor det er så godt å skrive, for da slår bålet gnister.

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen.

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

– Hans Børli –