Jeg ryddet ut jula i dag, og ryddet i bildene mine samtidig. Jeg multitasket. Det har skjedd saker og ting i livet mitt, og jeg er ikke som før. Før var jeg så tannløs og beskjeden at jeg ikke våget å smile, mens nå er jeg isbader og våghals. Jeg lager engler i sneen på MITT vis, og jeg slenger en hatt på hodet etter to glass vin. Jeg våger til og med å snakke i forsamlinger, og jeg drister meg til å dra på øyhopping med ny kjæreste.

Ikke helt ny lenger nå da, men ny nok til at det fortsatt er litt skummelt.

Jeg tør å slippe nye mennesker inn i livet mitt. Det er den største endringen. Jeg kunne sagt og skrevet mye om akkurat det, men det kan jeg ikke. Jo, jeg kan fortelle at det er en berikelse å slippe nye mennesker inn i hjertet, og at det gjør dypt inntrykk, hver eneste gang, men der må jeg si stopp. Jeg er sykepleier, og jeg har taushetsplikt, men jeg har lov til å si at jeg blir glad i mennesker. Jeg balanserer på line, denne balansekunsten som krever at jeg må vite forskjellen mellom å være privat, og å opptre profesjonellt.

Hårfin balanse. Vidunderlig kjemi.

Og takknemlighet.

Remember. Always, I will remember.

Etter å ha ryddet ut jula så fortjente strikketøyet mitt ei ny kurv. Den rosa hjertegenseren mangler bare ermer nå, så er den ferdig. Jeg gleder meg sånn til å ta den på, for den kommer til å varme dobbelt. Dobbelt, fordi den er strikket i verdens mykeste garn, og fordi jeg har en hjertevenn som er designer.

Det hjertet som jeg fikk i julegave nekter jeg å gjemme bort til neste jul, så det får være pynt på kurven. Jeg synes ikke at vi skal gjemme bort hjertet vårt. Jeg synes heller at vi skal holde julehjertet åpent hele året.

I hjertet bor dagene som var, og dagene som kommer. Inni hjertet bor minnene som ingen kan ta fra oss. Jeg tror at det går an å sortere, sånn at vi husker de beste best. Det er et valg vi har, og et valg vi tar.

Jeg er litt merkelig, selv om tankene mine liksom er så edle i blant. Jeg er nemlig litt engstelig når noen sier at de vil komme på besøk. Da er jeg redd for at jeg ikke har det fint nok. Jeg er aldri redd for at jeg ikke har det rent nok, for der har jeg stålkontroll. Men det andre. Den følelsen av at alle andre har det så mye finere enn meg, den slipper aldri taket. Jeg vet at det er tåpelig, og jeg vet at de som er mine venner ikke kommer hit for å granske omgivelsene, men likevel…

Innerst inne så vet jeg hva som teller. Jeg vet at det som gir meg glede er helt andre ting enn et strøkent hjem. Jeg vil gjerne ha det fint, men kan ikke fordra IKEA. Jeg er lei meg for at Emilies Hus skal avvikle, selv om jeg bare har handlet småplukk der. 

Det er viktig småplukk, nemlig.

Venninnegaver, sånne små og hjertevarme gaver som de har massevis av i den butikken. Og småpraten og servicen som alltid finnes innenfor de fire veggene deres. Jeg kommer til å savne det.

Det er mye jeg savner, og det er mye som ligger foran meg. Nye møter av betydning, nye mennesker og nye skjebner. På godt og vondt, som alltid, enten jeg er sykepleier eller bare meg. Sånne menneskemøter kan skje hvor som helst og når som helst. Jeg vet aldri når. 

Det er alltid sånn.

Det handler om å ha øynene med seg, for plutselig er det noen der. Da skriver jeg dem inn mellom to permer.

De er ei side i boka mi. Den boka skal jeg gjemme, for den er ei minnebok og et oppslagsverk. Den er også en roman og en biografi; en livshistorie som jeg er så heldig å få lese, og som på mange måter er en lærebok. Det er jo alle disse som er med og former meg til det mennesket jeg er.

Det klarer jeg ikke alene. Ingen klarer det alene.

Takk for at jeg ble sykepleier, og ikke førskolelærer, som jeg egentlig skulle bli. Det har ikke noe med førskolelærerne å gjøre, men jeg vet at jeg er på rett hylle nå. Eller, egentlig vil jeg ikke sitte på ei hylle. Jeg vil være på gulvet, der magien skjer.

Jeg digger bildet av Kåre Ingebrigtsen og meg. Det bildet symboliserer endringen, for jeg hadde aldri våget å kaste meg over drømmemannen før. Jeg smiler fornøyd, til og med, både fordi han er så kjekk som jeg trodde, og fordi at jeg våget meg frampå. Jeg hadde ingenting å tape, og alt å vinne. Det er sikkert sånn han tenker, også, når laget hans spiller. Roooooosenborg!

Jeg har forresten min egen drømmemann, og nei, han heter ikke Kåre.