Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, og det var umulig å sove mer. Det førte til at jeg oppdaget en ny, svensk serie, med norsk tekst. Serien heter Delhis vakreste hender. Jeg snappet opp et artig ord sånn i forbifarten. Jeg rakk det akkurat før noen oversatte ordet.til norsk, og nærmest ødela det. Räknenissen ble økonom, og mistet fargen sin. Han ble fattig, på et vis.
En fattig økonom. Det klinger dårlig.
Räknenisse – räknenissen – räknenissar – räknenissarna, alternativt siffernisse. Siffernissen er räknenissens festlige synonym. Jeg skulle gjerne vært økonom om jeg hadde fått en sånn tittel i stedet. Jeg, som egentlig ikke er så glad i tall.
På videregående forhandlet jeg meg fram til bedre karakter enn jeg fortjente, hele klassen gjorde det, så det er mange sorte hull i den matematiske delen av hjernen min. Det er sikkert derfor jeg er så glad i ord, sånn at jeg kan kompensere for den manglende kunnskapen i matte.
Når ordene blir oversatt til et annet språk enn sitt eget, så mister de mye på veien. De mister iallefall humoren.
Økonom, liksom. Knusktørt.
Jeg lurer på om jeg kunne vært morsom på et annet språk, eller om humoren forsvinner når jeg ikke snakker norsk Går det an å briljere på et annet språk enn morsmålet?
Ofte når jeg lytter, og samtidig leser oversettelsen, så blir jeg skuffa. Teksten blir alt for enkel, og snerten forsvinner. De gode poengene blir det ingenting av.
Jeg synes de fortjener bedre, ordene som jeg er så glad i, og har sånn respekt for. Til og med navn blir forandret, og hvorfor blir de det? Pettson og Findus blir til Gubben og katten. Stakkars Pettson og Findus.
Gubben, liksom. Et navn er et navn. Nåde den som kaller meg Käringen om jeg flytter over grensa. Jeg heter fortsatt Tove.
Jeg omtalte kona til en mann som kjerring en gang, og fikk passet mitt påskrevet. Av ham, altså. Han tålte ikke at jeg sa kjerringa, for han påsto at det var et skjellsord. Det var ikke ment sånn. Det er et ord som finnes i dialekten vår, og som faller seg naturlig, men HAN mente at det var en fornærmelse.
Jeg blir fornærmet jeg også, om noen kaller meg kjerring.
Ordene kan bli fattige om det blir for mange av dem, selv om det høres rart ut. Vi slenger rundt oss med meningsløse ord som det ikke går an å sette sammen til en helhet, og da blir det bare grums.
Eller det jeg kaller babbel.
Det er en mening inni der et sted, men den forsvinner mellom linjene. Sånn er det på rapportene våre noen ganger, ved vaktskiftet. Så mange ord for å komme til poenget.
Hva er poenget?
Det kryper i kroppen på meg når vi aldri blir ferdige. Jeg behøver ikke å vite hvilken farge det er på sokkene, eller hvilken fot som fikk på seg sokken først akkurat i dag.
Jeg har til og med lett etter to sokker, jeg, før brukeren tørt minnet meg på at han bare hadde bruk for den ene. Det er en gammel historie. og mannen hadde bare ett bein. Uups!
Se det fine måneskinnet, har jeg også sagt, til ei som nesten er blind, Av og til er ordene på feil sted til feil tid, og jeg ønsker meg langt vekk.
Jeg har trampet i (ord)salaten mange ganger.
Et dikt virker kanskje fattig når du kan telle ordene på ei hånd. For meg er det motsatt. Bokstavene og ordene står mer alene, og da må de stole på seg selv. De kan ikke gjemme seg bak noen, eller skyve andre foran seg. Jeg behøver ikke hundre venner for å skinne, men jeg er glad for hver eneste venn som gjør verden til et bedre sted å være.
lyset
du treng
finst
– Helge Torvund –
