Inni den glatte, samansnørte

nypeposen regnet og snøen

lett prellar av

ligg frøa korte og pelskledde

som eskimobarn.

Drøymer dei ikkje om roser,

drøymer dei ikkje om det,

er vinteren ingenting verd.

– Einar Økland –

 

De lever sikkert i nuet inni der, og varmer seg på hverandre, men jeg vet at de lengter ut. Ut til lyset og sola og livet. Sånn er det med barnet i magen, også. Det ligger trygt, mykt og beskyttet. Ikke mitt barn, altså, ikke nå, for noen rakk sikkert å tenke det. Det hadde vært noe…

Jeg er snart femti.

Det har ligget to stykker der, for tjue og atten år siden. Klart de ville ut i verden, selv om den ene av dem, den første, hadde veldig god tid. Det er rart. Hun som det var mest liv i inni der, og som har vært høyt og lavt etterpå, hun brukte evigheter på å komme seg ut, mens den andre, han som mest sov, han hadde det travelt.

Eskimobarna mine.

 

 

 Det er deilig å danse mot vår, selv om jeg ofte får vårdepresjon. Når våren kommer vil jeg gjerne være pelskledd en stund til. Pakke meg inn i en stor genser, og gjemme meg for sola. Hvordan skal det gå i år, uten Zoloft og greier. Det er sikkert dårlig timing å slutte med den nå som sola har snudd.

Jeg prøver likevel, for det er ingen skam å snu.

Det er viktig å ha drømmer, og jeg drømmer om å klare meg uten. Klarer jeg ikke det, så begynner jeg igjen. Hvis en tablett er redningen, så er det til å leve med. Så lenge det bare er EN. Det er lenge til dosetten min er full av kolesterolsenkende, blodfortynnende, blodtrykksmedisin og kalsium, håper jeg. 

Jeg har bare litt vondt i ryggen akkurat nå. Hei, ischias!  ( …jeg vet ikke om det er så lurt, men det hender at jeg stiller diagnoser selv…)  Jeg kjenner det helt ned i stortåa, men er frisk som en villaks. Jeg er takknemlig over å være frisk, og det er kanskje et alderstegn. Jeg kan ikke tro at jeg fyller femti i år, så nå har jeg veldig lyst til å ha en skikkelig feiring av livet. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Det blir til høsten, for det er da nyperosa blomstrer. 

Jeg blomstrer sent.

Jeg skal lage ei liste over folk som jeg er glad i, og som betyr noe spesielt for meg, og jeg skal lage en skikkelig fest. Jeg er glad i lister. Handlelister, og lister over ting jeg skal gjøre. Og nå, altså, en gjesteliste. Før var jeg så beskjeden at vi hadde fått plass på to kvadrat, men nå, som jeg byr på meg selv, så tar jeg fram danseskoene og slenger meg med i dansen. Livets dans, må vite. Jeg har blitt kjent med så mange fine folk. Rause, varme og morsomme mennesker. Pluss noen som er litt vulgære i språkbruken. Hei, Line og Kine!

De klarer alltid å sjokkere meg, og det har jeg godt av.

Vi er nyperoser alle sammen. Vi spretter fram i sollyset, og lever på den grønne gren. Vi er heldige som bor i dette landet. Her er det næringsrik jord og vann nok til alle. Vi har gode vekstvilkår, og burde takke for det hver eneste dag.

Derfor velger jeg livet. Derfor har jeg valgt å bli mer åpen og inkluderende. Derfor skal jeg feire bursdagen min i år. Ett av de fineste ordene jeg vet om er raushet. Når jeg våger å være raus, så er folk rause tilbake. Jeg forteller mye, men ikke alt, på bloggen min, og dere aner ikke hvordan det har endret meg. Eller kanskje dere gjør det?

Folk som jeg ikke kjenner, har kommet bort til meg og takket for ordene. Mennesker som kjenner meg godt fra før, kjenner meg enda litt bedre nå. Det ligger steinhardt arbeid bak forvandlingen min. Jeg må sloss med tankene mine hver eneste dag – med, ikke mot –  så det er sikkert derfor jeg er så sliten i blant. Men, herregud, det er så inderlig verd det!

Dans mens du kan. Velg selv.

 

Ta på dei raude 
danseskorne dotter mi 
og dans.
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum.
Dans dotter mi.
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke.

Vakker er du.
Slå vakt om 
grensene dine.
Vent ikkje på å 
bli vald av livet.
Velg sjølv.

– Bente Bratlund Mæland –