Sta som ei geit

 

 

Det er så tynt, lyset.

Og det er så lite av det. Mørket 

er stort.

Det er bare tynne nåler, lyset

i en endeløs natt.

Og det har så lange veier å gå

gjennom så ødslige rom.

 

Så la oss være varsomme med det.

Verne om det.

Så det kommer igjen i morgen.

Får vi tro.

 

– Rolf Jacobsen –

 

 

 

Vi må verne om lyset, og verne om verdens minste og fineste geitekillinger. Jeg inviterte meg selv på gårdsbesøk i går formiddag, før seinvakt, og det var en god investering. Jeg har vært urolig i kroppen etter nedtrappinga av Zoloft, så jeg behøvde å finne litt ro. JEG fant ro, men geitekillingen sprellet vilt, og ville bare ned på gulvet. 

Selvfølgelig ville den det, for alt er jo så nytt og spennende i denne verden. Det hjalp litt likevel, og uroen slapp taket for en stund.

Jeg er sta som ei geit, men jeg vet ikke om det holder. Hvis det fortsetter sånn, med uro, søvnløshet og slitsomme tanker, så er ikke veien tilbake så lang.

Da må jeg revurdere. Veie for og i mot, og finne den beste løsningen. Uansett, så er det aldri et nederlag å ha prøvd.

Uansett så er jeg sterk.

 

 

 

Helt fra jeg var lita, så har jeg trivdes i fjøset. Jeg trives sammen med dyrene. De er ekte og tillitsfulle skapninger, som fortjener å bli behandlet godt. Hopp i høyet!, så fint det er å være sammen med dem. Midt i et hav av høy og sorte perler er jeg lykkelig, for en stund.

Og lenge etterpå.

 

 

 

 

Kan du ikke høre?

Jeg vil ned, jeg vil ned!

Jeg vil lukte, jeg vil breke,

alle må da skjønne det.

 

Kan du ikke skjønne?

Verden er så stor, så stor!

For jeg tenker, og jeg tror,

at jeg savner geite-mor.

 

Kan du ikke se det?

Hoppe opp, og ramle ned!

Vise mot, og finne fred,

det er selve livet det.

 

 

I morgen trapper jeg opp. Sta som jeg er. Jeg er trygg på meg selv, og like nysgjerrig på livet som alle verdens, små geitekillinger.

Minst!

 

0 kommentarer

Siste innlegg