Kjedelig?

 

Jeg kjeder meg egentlig aldri, og det er helt sant. Vi har pratet om det å kjede seg de siste dagene, så jeg har kjent litt ekstra godt etter, men, nei.

Det finnes stunder der jeg ikke gjør noe, eller ikke har energi til å gjøre noe, men det betyr ikke at det er kjedelig. 

Jeg skjønner at det er kjedelig å være syk. Å ligge i ei seng, eller sitte i en stol, med følelsen av at livet skjer utenfor, uten at du er med. Dette med å tape funksjoner, sånn at du ikke kan gjøre det som du var så glad i å gjøre før.

Ting som ga mening.

Da føles det sikkert som som om døgnet har alt for mange timer, sånne timer som jeg ønsker at jeg hadde flere av, når dagen min er stappfull av planer eller gjøremål.

Men som jeg ikke har, fordi dagen fløy sin vei.

 

Jeg trives heldigvis i mitt eget selskap, og jeg tåler at det er stille rundt meg. Jeg tåler at det skjer ingen verdens ting, men det er sikkert fordi jeg vet at det skjer noe en vakker dag. Eller om en halvtime.

Og akkurat nå.

Ei melding med spørsmål om et isbad, eller en frisk tur med Milla. Vaffel-innbydelse som ligger og venter, eller kjærestetid.

Sånne ting.

Jeg vet at jeg er merkelig. Jeg har ikke behov for å være tett inntil noen hele tiden. Jeg har aldri lyst til å prate i telefonen. Da skriver jeg heller noen ord.

Når vi er på hyttetur så deler de andre rom, mens jeg kaster meg over enerommet. Jeg pakker gjerne sekken og går ei mil alene, og jeg er iallefall ikke mørkredd.

Likevel er jeg SÅ glad i alle de som jeg har rundt meg, i en sirkel, i sånn akkurat passe avstand. De står tett i tett og passer på, og det er veldig trygt.

Jeg sender ut varme stråler jeg også, som treffer dem og varmer dem, så det er ikke sånn at jeg bare får, og aldri gir.

Jeg gir på mitt vis.

Noen ganger føles det egoistisk å være en sånn ikke-fysisk avstandskvinne, som påstår at hun aldri kjeder seg. Jeg har alt for mange ord i hodet til at det skal kunne bli kjedelig, og kjenner jeg noe som ligner på den følelsen, så strikker jeg bare noen hundre masker. Nå har jeg akkurat begynt på en ny hjertevenn-genser. Den skal være mosegrønn, fordi jeg har grønne øyne.

Jeg liker grønt.

Jo, jeg har kjedet meg en gang, og det var den gangen jeg prøvde solarium. Jeg løftet på lokket sikkert tjue ganger, for å sjekke klokka. Snipp, snapp, snute, når er tiden ute?

Jeg setter pris på stillheten, og særlig nå som jeg har sett NRK sin dokumentar om ” Stemmene i hodet “. Der får vi møte tre modige, unge mennesker som har diagnosen schizofreni. De har visst aldri fred inni hodet sitt, og det må være veldig slitsomt. Dokumentaren gir oss et lite innblikk i hvordan det er, selv om vi aldri kan forstå det.

Jeg anbefaler dere å se den.

Takk og pris for at jeg ikke har sånne stemmer på innsiden, selv om jeg har slitt med mange negative og selvdestruktive tanker. Det var aldri sånn, heldigvis. Ikke i det hele tatt, og aldri i nærheten. Det var min egen stemme jeg hørte, og nå har den pipa fått en annen lyd.

Nå spiller den nesten aldri falske toner mer.

 

BARBEINT

 For nå sier stemmen min:

jeg vil ha et glass med vin.

Jeg vil ta en tur til fjells,

og så møtes vi til kvelds.

 

Jeg vil sitte ved et bål,

jeg vil sette nye mål.

Jeg er god nok som jeg er,

både med og uten klær.

 

Jeg vil bruke av min tid,

jeg vil gjøre ting med flid.

Være snill og litt andektig,

være mye mindre prektig.

 

Jeg vil også danse mer,

være der hvor allting skjer.

Vise mot og følge hjertet,

takle sorg og egen smerte.

 

Jeg vil være der for andre,

vi må passe på hverandre.

Barbeint fot i duggvått gress,

jeg vil være i mitt ess.

 

Jeg vil gjøre mange sprell,

i fra morgen og til kveld.

Jeg vil nesten alltid skrive,

litt om alt og mest om livet.

 

Jeg vil gi deg fine ord,

mens du er her på vår jord.

Etterpå er det for sent,

jeg vil hviske noe pent.

 

Jeg vil si det til deg nå,

når jeg vet du hører på.

For da tar du ordet med,

til et nytt og annet sted.

 

– Tove –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Dette var et herlig innlegg Tove! Jeg kjenner mye til det du skriver, og vet du hva – livet er herlig når man kan velge seg alenetid uten å føle seg kjeda eller ensom. Fritida blir bare mer og mer verdifull og det skulle bare mangle om man ikke skulle få disponere den til det beste for seg selv. Jeg elsker folk rundt meg, samtidig som jeg er helt avhengig av å være alene av og til.

    2. Herlig lesing, som alltid ❤️❤️❤️
      Nå skal diktet ditt til pers,
      Her kommer nå de siste vers:
      Tove, du her bare herlig,
      Deler visdom og er kjærlig.
      Gode stunder varmer kroppen,
      Samstemte er vi også i toppen.
      Kjedelig er du slettes ei,
      Og jeg er veldig glad i deg!

    3. Velskrevne ord, og fiiiinfint dikt 🙂
      Vi er mange som trenger alenetid. Jeg kan være oversosial, men innimellom trekker jeg meg unna og trives best i mitt eget selskap 🙂

Siste innlegg