Nå er jeg klar for andre del av kurs i smerte og palliasjon. Det er et stort og mangfoldig fagfelt som setter seg fast i hjertet et sted. Der bor gløden, i det venstre hjertekammeret mitt, og det er et fint utgangspunkt når man skal møte andre mennesker. Da pumper hjertet oksygenrikt blod ut til hele kroppen, sånn at det prikker helt ned i tærne.
Sånn at andre kan holde seg oppreist.
Slik at de kan mestre sin kreftsykdom.
På en sånn måte at de beholder seg selv, alltid.
For det er ikke lett i en verden av hvitt. En hær av hvitkledde, som av og til er engler, men som noen ganger tar styringa litt for mye. Vi, som invaderer intimgrensa, og som noen ganger til og med tråkker over smerteterskelen. Inn til noe som ikke er vårt.
Det gjør sikkert vondt.
Vi mener det som oftest godt. Vi ser sykdommen fra en annen vinkel, som ikke er vår. Det er bra, og det er slettes ikke bra. Det er bra, fordi at vi betrakter på avstand. Da ser man ofte litt bedre, iallefall den som er langsynt. Eller er det omvendt?
Det er slettes ikke bra, for vi kjenner ikke på kroppen hvor smerten sitter. Gjør det mest vondt i hodet? Eller i hjertet? Er det krig eller fred på innsiden?
Det leser jeg av blikket.
Jeg liker å lese andres blikk. Et blikk kan romme en hel roman. Blikkontakt er litt skummelt, egentlig, for da kan ordene bli overflødige. Ordene, som jeg er så glad i.
Henger dere med?
Det gjelder å henge med i svingene, for det skjer så mye hele tiden. Håp bytter plass med håpløshet. Glede bytter plass med sorg. Takk og pris for at det også er motsatt. Og takk for at alle disse går hånd i hånd.
Vi må ikke slippe taket i hverandre, for tilsammen er vi et vakkert perlekjede. Vi er et sånt perlekjede som passer like godt til hverdags som til fest. Vi er parfymen i halsgropa og hårstrået som er på ville veier.
Jeg VET at det ikke er enkelt å henge med på tankerekkene mine. Prøv likevel, for det er ganske morsomt å kjøre berg- og dalbane. Helt til du blir kvalm, og spyr over rekka. Da kan du bare ta en kvalmestillende.
Fri som fuglen er tankene mine.
Ingen klarer å temme dem. Det er like bra, for jeg vil ikke settes i bur eller bås. Jeg er meg, og du er deg. Det er mitt utgangspunkt når jeg går på jobb. Individuell behandling ned til minste hårstrå, og for dem som ikke har hår på hodet……..det er øynene som snakker.
Det er blikket som forteller.
Jeg lærer alltid mye av å se meg tilbake. Tilbakeblikket forteller mye om det mennesket jeg skal hjelpe, og holder nysgjerrigheten min levende. Jeg er alltid nysgjerrig på mennesker, med visse unntak. Det finnes alltid unntak fra regelen. Vi eier ikke framtiden, det er derfor historien vår er så viktig. Vi bærer den med oss i ryggsekken, og for mange er den børa ganske tung.
Jeg skal kjøpe meg en ny ryggsekk i Trondheim. Ikke fordi at jeg har så mye å bære på, men fordi jeg vil ha en nostalgi-fjellreven-sekk, som minner meg om gamle dager. Hvilken farge skal jeg velge?
Før var de bare grønne. Alle hadde grønn sekk.
