Hjertebarnet mitt

 

JEG FINNER NOK FRAM

Døden er ikke så skremmende som før. 
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante. 

Jeg finner nok fram.

– Kolbein Falkeid –

 

Kanskje venter de på den andre siden, også, sånn at vi kan være sammen igjen. Ikke vet jeg. Det er ingen som vet.

Vi bare tror, eller vi tror ikke i det hele tatt.

Jeg vet iallefall EN ting, og det er at livet og døden ikke er et prosjekt. Det er ikke en oppgave til bestått eller ikke bestått. Vi kan ikke vurdere på en skala fra en til ti, selv om det er greit å bruke kartleggingsverktøy i mange sammenhenger. Vi kan bruke kartlegging til å vurdere smerte og kvalme og andre ting, for da kan vi se en sammenheng eller et slags mønster, men jeg kan ikke sette et tall på livet mitt. 

Det kommer an på hva jeg sammenligner meg med, og hvem jeg ser ned på eller opp til, for det gjør vi alle. Vi har så lett for å se livet vårt i perspektiv som ikke henger på greip. Jeg liker fugleperspektivet best. Ikke fordi at jeg da ser ned på andre, men fordi jeg får overblikk og avstand.

 

Å være på kurs er krevende. Å sitte på skolebenken er uvant, fordi vi er vant med å være i farta hele dagen, fra hus til hus, fra hjem til hjem. Derfor behøver vi avkobling. Det er ikke sånn at vi tenker på døden hele tiden. Vi har ofte latterkrampe også. Vi tenker likt, og observerer likt, og ler av de samme tingene.

Det finnes alltid noe å le av.

Vi tenker likt når vi er på jobb også. Vi har mye av de samme verdiene og holdningene, og vi spriter alltid hendene en gang for mye. Vi har jobbet oss trygge sammen, sånn at vi våger å møte de aller fleste. Nei, alle.

Og brukerne våre møter ikke pleiere som henger med nebbet. Vi byr på masse humor, og vi byr på oss selv. 

Vi er ikke redde for noen ting, selv om både beina og stemmen skjelver. Det er ikke vår redsel eller vår sorg. Den bittelille, hårfine avstanden der er vi nødt til å ha. Det fugleperspektivet jeg nevnte i sted. Betrakte situasjonen litt på avstand, for det er da vi er best i stand til å finne gode løsninger. Når vi har tenkt ferdig, så flyr vi ned og setter oss på sengekanten. Vi plystrer en melodi eller tørker en tåre. Tårene er noen ganger våre egne, og da får jeg alltid lyst til å snu meg litt bort, for jeg skal jo helst være profesjonell. 

Det er ikke alltid jeg rekker å snu meg, da.

 

Vi har tørket en hel bøtte med lattertårer disse to dagene. Og vi har hatt tid til å reflektere over det vi driver med, som er jobben vår. Det blir ikke så ofte tid til refleksjon i hverdagen, for tiden flyr så fort. Derfor er sånne dager med faglig påfyll gull verd.

Vi traff også en gullforgylt buddha, med mye livsfilosofi på innsiden. 

 

“You should sit in meditation for twenty minutes everyday – unless you’re too busy; then you should sit for an hour.”

 

Vi tok han på ordet, så vi satt og vi satt, mens det å nyte medbrakt fikk en ny betydning. Mona tok like så godt med stolen sin inn på mitt rom, to etasjer under, sånn at vi kunne sitte godt begge to. Vi sank ned i hver vår turkise lenestol, og det kan vel ikke kalles meditasjon akkurat, når skravla går, men terapi kanskje? Eller lykke?

 

 

Strikkelykke, for vi hadde med strikkinga. Og vi kjøpte oss en øl, bare en, som het Tre gamle damer. Det mangla visst ei, og dessuten er vi ikke gamle. Vi er sånn ca midtveis i livet, håper vi, men det er ingen som riktig vet. Vi vet bare at vi er på et godt sted i livet, og vi vet at vi er heldige.

Vi vil gjerne bli hundre år, og dø med skoene på. En sånn hundreåring som laster opp rullatoren med rødvin og røverhistorier, og lister seg inn til venninna, på naborommet. 

Og så har jeg lært at den som skal dø, og omgivelsene rundt, ikke bare er grå og trist og fargeløs. Det er masse farger der, om vi vil. Det er håp, latter, glede, minner, lindring, mestring, respekt og verdighet, midt i alt som er vondt.

Vi må verne om fargene.

Vi må verne om vennene våre, sånn at vennskapet består helt til vi dør. Og kanskje enda lenger.

Hvem vet?

Jeg vet iallefall at jeg ville valgt Mona på ny, i et nytt liv, for hun har gjort meg mer skrullete og modig. Hun er en av dem som har gitt meg så mye tro på meg selv at jeg plutselig slo ut i full blomst ( seint, men godt ), selv om jeg noen ganger er litt vissen og halvdød. Da heller hun bare en skvett vann på gåsa, så livner gåsa til igjen.

Og er klar for nye eventyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg