Jeg elsker Lindmo. Hun er en mester i å finne interessante mennesker, som hun mikser til en herlig blanding. Å lytte til folk som prater sammen, og som har et budskap som vekker meg, det er noe av det beste jeg ser på TV. Selv om jeg sovna midt under programmet nå på lørdag. Det beste med det var at jeg fikk slappet av, for det behøvde jeg. Det aller beste var at jeg kunne sitte i sofaen min og se programmet – på søndag –  uten at det føltes som en reprise av noe.

Professoren sa forresten at vi ikke burde stole så mye på følelsene våre, eller tankene, fordi de ofte var feil. Fordi om vi tenker en tanke, så betyr ikke det at tanken er sannhet. Om vi propper kroppen full av antioksidanter, og plutselig blir påkjørt av en bil, så hjelper det ingenting med antioksidanter.

Han satte det selvfølgelig på spissen, men budskapet var fint.

Det han mente var at vi ikke burde dyrke bekymringene våre. Vi burde ikke gi dem rom til å vokse. Heldigvis så satt Thomas Gjertsen i den andre stolen, og ga bekymringene et ansikt. Jeg forsto budskapet, mens jeg identifiserte meg med sistnevnte. Han som aldri tillater batterinivået på telefonen å bikke under 50%. Eller bensintanken.

Hos meg kan batterinivået nærme seg nullpunktet titt og ofte, men det er andre ting i stedet. Tusen småting, og noen store. 

 

Jeg er tullete og tapper,

ofte teller jeg på knapper:

 

Bør jeg datt og skal jeg ditt,

hva er ditt og hva er mitt?

Hvor er lille meg i morgen,

venter gleden eller sorgen?

Klarer jeg å huske alt,

blir det snø og vinterkaldt?

Eller kanskje kommer sola,

ned og varmer oss på jorda?

Om jeg finner meg en glede,

er jeg fullt og helt til stede?

Tusen spørsmål uten svar,

vet jeg sikkert hva jeg har?

Bor jeg på en egen klode,

i mitt rare, lille hode?

På en ny og rund planet,

ettersom jeg ikke vet?

 

Planet betyr forresten vandrende stjerne. Er det derfor jeg ser stjerner om jeg får et slag midt i planeten? Jeg ser for meg en stjerne som farer rundt i solsystemet på jakt etter svar som ikke finnes. Det er millioner av stjerner der ute. Millioner av spørsmål og like mange svar. Hver eneste stjerne er et himmelbrev.

Det er synd at vi har sluttet å sende brev til hverandre. Nå for tiden er det bare reklame i postkassen, og jeg glemmer å hente posten. Jeg glemmer det så lenge at jeg har fundert på hvorfor postmannen ikke har slått alarm. Fulle postkasser er vanligvis et dårlig tegn.

Før skrev jeg brev, og fikk brev tilbake. Å finne et brev i postkassen var ren lykke, pluss at jeg samlet frimerkene i ei egen bok.Jeg dampet dem løs fra underlaget og laget min egen frimerkesamling.  Jeg våget aldri å bruke det som sjekketriks, da, for jeg var så sjenert. Vil du bli med hjem og se på frimerkesamlingen min? Det funket aldri for meg.

 Det er nesten det eneste jeg har samlet på i livet mitt, bortsett fra servietter og glansbilder, og jeg har dem fortsatt. Frimerkene, altså, men ikke det andre.

Jeg har kastet mye mer enn jeg har godt av, for jeg skulle gjerne hatt disse minnene. Til og med russelua mi kastet jeg, pluss fiskene i garnet, som jeg fikk på søndagsskolen.

 

 

 

Jeg er ikke en samler, egentlig, men nå samler jeg på venner og opplevelser. Gjerne kortreiste opplevelser, og aller helst mot nord. Opplevelser tar ikke så mye plass som ting og tang gjør, så det passer meg mye bedre. Jeg må ta en storrengjøring i hodet før det blir sommer, og da får jeg alltid en nedtur. En sånn opprydning gjør jeg hver vår, for da får jeg plass til padleturer med kjæresten, sykkelturer med vind i håret, eller strandhogg med venninner og Prosecco.

Og jeg får plass til nye oppturer.