Milla er ikke et hesptre, men jeg burde hatt et. På fredag skulle jeg sette meg ned i sofaen med et glass rødvin og strikketøyet mitt, trodde jeg. Vanligvis kommer nøstene i nøster, og ikke i hesper, men denne gangen var det hesper. Det gikk fint i starten, men så skjedde det noe.
Det som skjedde var at jeg ikke tok det rolig da trådene snurret seg rundt hverandre. Hvis jeg hadde tatt meg den tiden det tar å skille dem, så hadde jeg spart masser av tid, som jeg kunne brukt til å strikke.
Jeg lærer aldri, så jeg måtte få hjelp av mamma dagen etter. Hadde jeg hatt et hesptre, så hadde det aldri skjedd.
Disse flokene og knutene er nesten som tankene mine og kroppen min. Tankene myldrer om hverandre, og knutene på ryggtavla er harde som flint.
Amanda kommanderte meg med på yoga-øvelser i dag, og det hjalp litt. Jeg har gjespet i ett etterpå, og pustet med magen.
Jeg puster også med magen når jeg er ute. Og det hender at jeg går på trynet. Plutselig lå jeg langflat i gjørma, uten at jeg rakk å ta meg for. Eneste trøsta var at underlaget ga etter for kroppsvekta. Jeg landet mykt.
Det var to mannebein som lo, men ikke hundene. Hunder er ikke sånn. De er 100 % lojale, når de får det som de vil.
Og ellers.
I dag sto vi opp med sola, og gikk en lengre tur enn vi tenkte å gå, fordi det var så fint å være ute. Dyrøya er den nest fineste plassen på Frøya, for Titran er alltid best.
De har satt ut benker mange steder, så vi manglet bare kaffe og sjokolade. Ikke var venninna mi hjemme heller, da jeg behøvde henne som mest. Jeg føler at jeg nærmer meg Dyrøya sakte, men sikkert, for jeg vet at jeg hadde trivdes med å bo der. Kanskje flyr jeg til et annet sted, eller blir der jeg er.
Vi får se.
Vi møtte iallefall herr og fru tjeld. Så fint at de er hjemme igjen, tenkte jeg, for det er her de hører til.
Nå mangler bare spoven. Spoven, med sin melankoli, og med sitt håp om en ny vår. Det er ingenting som kan måle seg med den låten.
Ingenting.
På toppen fikk jeg hentesveis, men det gjør ingenting, så lenge det ikke vedvarer. Ellers er jeg glad for at saker og ting varer. Det er trygt og godt med det varige, som alltid har vært der, og som alltid forblir. Men sånn er jo ikke alt her i livet, for det hender at vinden snur.
Noen ganger blåser det nordavind fra alle kanter.
